Innlegg av:
Jon Iver Bakken – leder klima og bærekraft i Hafslund
Celsio.
Det argumenteres bl.a. med at utslippene fra denne
aktiviteten må legges på fjernvarmekunden, slik at fjernvarmebransjen over tid
tvinges til å stanse bruken av overskuddsvarme fra ansvarlig sluttbehandling av
samfunnets restavfall. Førsteamanuensis Jan Sandstad Næss fra NTNU har den 2.
oktober et godt motsvar, før de samme forfatterne i et nytt innlegg forsvarer
og utbroderer sitt standpunkt.
La det være sagt med en gang; vi støtter helhjertet alle
tiltak og grep som reduserer den grunnleggende avfallsproduksjonen i samfunnet.
Vi heier på et langt mer bevisst forbruksmønster, vi heier på økt ombruk, også
i byggenæringen, og ikke minst heier vi på materialgjenvinning som virkelig
virker. Dagens globale bruk- og kast samfunn er ikke bærekraftig, verken fra et
ressurs- eller klimaperspektiv. Der tror jeg vi alle er enige om, og ideelt
sett hadde forbrenningsanleggene vært unødvendige.
Dessverre bærer innleggene til Futurebuilt m.fl. et tydelig
preg av å ikke ta innover seg avfallssystemets svært komplekse verden og mange
utfordringer. Ideologi og visjoner er flott, men risikoen med å sitte for langt
unna der det skjer er at man foreslår løsninger som verken vil redusere
avfallsmengder eller bidra til reduserte klimagassutslipp, heller tvert imot,
og som med stor sannsynlighet også vil bidrar til unødvendig energibruk og mer
miljøgifter på avveie. Avfall er av natur et komplekst område, og da kan vi
ikke basere oss på enkle løsninger som ikke er basert på tilstrekkelig
kunnskap. Det er rett og slett farlig. Vi må derfor ha flere tanker i hodet
samtidig, og ikke la det ideelle bli det godes fiende.
Et forhold som vanskeliggjør og sender diskusjonen ut på et
blindspor allerede fra start er Futurebuilts klimakriterier for bygg, der man
misliker at spillvarmen fra avfallsforbrenning ihht NS 3720 ikke får noen
CO2-belastning når den kommer i form av fjernvarme. Det blir sagt at dette
utslippet gjemmes bort (et «hull»), og man får dermed ingen utslippsgevinster
ved å spare energi i bygget.
Allerede her brister logikken. Påstanden betinger at det er
en direkte kobling mellom redusert bruk av fjernvarme og mengden med restavfall
i samfunnet som må behandles, og dermed utslippene. Men hvor er koblingen og
empirien på dette? Det blir jo som å si at den jevne innbygger f.eks. slutter å
handle på Temu og sorterer mye bedre dersom storbyens fjernvarmekunder får
ansvaret for CO2-utslippene fra behandling av det avfallet de selv er med å
produsere. Og at vi dermed trenger færre forbrenningsanlegg. Den koblingen tror
vi ikke på, eller sagt med en slitt metafor; det blir ikke færre dødsfall i
samfunnet om vi legger ned krematoriene.
Derfor er det viktig å rykke tilbake til start og spørre:
hvem er den egentlige forurenseren når vi snakker om utslipp fra
avfallsforbrenning? Er det Temu-shopperen eller fjernvarmekunden? Svaret er
opplagt. Når Futurebuilt m.fl. snakker om materialer som forbrennes unødvendig,
så er f.eks. byggenæringen selv en opplagt forurenser, det er jo kun de som kan
(og bør) sørge for økt ombruk og bedre sortering på byggeplasser. Når først
disse materialene havner i et forbrenningsanlegg er det jo for sent å gjøre noe.
Her er det internasjonale EPD-systemet, som
Futurebuilt ofte referer til i andre sammenhenger,
forbilledlig prinsipielle når de tydelig peker på avfallsprodusenten som den
egentlige forurenseren, ikke fjernvarmekunden.
Gjemmer vi bort utslippene? Slett ikke. Hullet i Futurebuilt
sitt klimaregnskap kan og bør tettes ved å tallfeste utslippene som skapes av
de som bruker byggene. Da må man utvide rammen til å omfatte mer enn selve
bygget, men først da angriper man problemet ved roten og man får et korrekt og
komplett klimaregnskap der avfallsbehandling tas med i sin helhet.
Det mest alvorlige i Futurebuilt m.fl. sitt innlegg er
imidlertid hvor lett de tar på det som er forbrenningsanleggene viktigste rolle
både i dag og i fremtiden – nemlig en trygg destruksjon av avfall man av mange
gode grunner ikke skal eller bør sendes til gjenvinning. Vi snakker om en
nødvendig destruksjon mange ulike miljøgifter og tilsetningsstoffer, f.eks. i
en mengde plastprodukter som ikke bør gjenvinnes. Vi snakker også om
smittestoffer som må destrueres med høy temperatur (viktig under pandemier), og
om farlig avfall. Og ikke minst snakker vi om store volumer med blandet og
møkkete restavfall som har en beskaffenhet og kvalitet gjør gjenvinning enten
umulig eller i beste fall enormt ressurskrevende, og der en eventuell
miljøgevinst ikke på langt nær kompenserer. Og ikke minst det enkle faktum at
f.eks. papir, papp og plast bare kan gjenvinnes mekanisk et begrenset antall
ganger – og etter det er det ikke lenger en materialressurs, men avfall som må
behandles.
Det er altså ansvarlig behandling av restavfall som er
forbrenningens primære samfunnsoppdrag, ikke energiproduksjon, og er en kritisk
tjeneste som er helt nødvendig i et moderne samfunn. Og spillvarmen fra
anleggene er like reell som fra annen industri, noe også EU tydelig har slått
fast i flere direktiver og i taksonomien.
Det er også verdt å nevne at også
materialgjenvinningsindustrien selv er helt avhengig av forbrenningsanleggene
for å behandle store volumer med restprodukter og rejekt. Ikke minst gjelder
dette for plast og tekstiler.
En annen påstand er at forbrenningsanleggene konkurrerer med
ombruks- og gjenvinningsaktører. Gjennom å kalle avfall for «handelsvare» gir
Futurebuilt m.fl. et inntrykk av at vi kjøper avfall som ellers ville havnet i
en bruktbutikk eller blitt gjenvunnet. For å understeke - forbrenningsanleggene
kjøper ikke avfall, man selger forbrenningstjenester på et åpent marked, og det
er primært restavfall etter sortering som bransjen behandler. Profesjonelle
avfallsbesittere vil alltid tilstrebe å sortere ut og behandle avfall slik at
fraksjoner i størst mulig grad kan selges til gjenvinningsaktører fremfor å
måtte betale for å få det forbrent, noe som i dag koster mye, og der en høy
CO2-avgift kommer på toppen. Jo bedre gjenvinningsindustrien fungerer i alle
ledd, jo mindre restavfall til forbrenning.
Det er også verdt å nevne at det fra
avfallsforbrenningsanleggenes bunnaske gjenvinnes store mengder med mineraler
og metaller. Det er altså langt mer enn nyttig energi som kommer ut av
anleggene. I Nederland bruker man nå behandlet bunnaske som bygningsmaterialer,
og vi gleder oss over å se oppstarten av gipsproduksjon basert på flyveaske i
Norge.
Som Norges største aktør innen avfallsforbrenning må vi ta
på de lange brillene. Vi ser at deponering med store klimautslipp er et
kjempeproblem internasjonalt, og at vi må ha et helhetlig syn på hvordan alle
ledd i avfallssystemet fungerer, både i dag og fremover. Vi føler oss sikre på
at det også i 2050 vil være mye restavfall som ikke lar seg gjenvinne på en
rasjonell måte, og det er også grunnen til at vi nå bygger et av verdens første
CCS-anlegg på Klemetsrud. Litt trist er det da å lese at Futurebuilt m.fl.
hevder dette ikke noen kur som gir nullutslipp. De har isolert litt rett i det
– fordi CCS på avfallsforbrenning er en kur som faktisk er bedre enn
nullutslipp, det gir negative utslipp – altså reell karbonfjerning, noe også
IPCC sier er nødvendig for at vi når klimamålene. I praksis betyr dette at vi
fra 2029 gjennom nødvendig behandling av restavfallsposen både leverer nyttig
energi til byene, samtidig som vi fjerner karbon fra atmosfæren. Vi mener dette
er en svært fremtidsrettet og bærekraftig løsning, og det er synd at
Futurebuilt ikke heier mer på dette, også i lys av at det nå produseres
utslippsfri sement vha. CCS her i Norge.
Med negative utslipp vil man kanskje tro at det for oss vil
være fristende å allokere dette til fjernvarmen, slik Futurebuilt m.fl. ønsker
å gjøre det med de fossile utslippene i dag. Det har vi ingen planer om – vår
posisjon er at spillvarmen er karbonnøytral både med og uten CCS, i henhold til
både EPD-regelverket, dagens NS 3720 og EU-direktiver.
Vi har et felles mål om å redusere avfallsmengdene i
samfunnet, men da er det viktig å gå på de grunnleggende mekanismene i
samfunnet som i sum avgjør hva som til slutt havner i restavfallet. Her skjer
det mye, både nasjonalt og internasjonalt, bl.a. gjennom sterkere
produsentansvarsordninger, bedre sorteringsløsninger, økte krav til gjenvinnbar
emballasje etc. Vi støtter alt dette, men å legge ned forbrenningsanleggene,
som i ytterste konsekvens er det Futurebuilt m.fl. ønsker, er en farlig vei å
gå så lenge det er restavfall som må behandles. Et slikt scenario vil forårsake
økt deponering, og dermed en betydelig økning i klimagassutslipp, mer
miljøgifter på avveie samtidig som samfunnet glipp av verdifull spillvarme som
må erstattes av høyverdig og fornybar elektrisitet – noe man ikke nødvendigvis
har store overskudd av. Det er som regel lurt å flere tanker i hodet på en
gang, også i dette spørsmålet.
Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.
