Innlegg: Misvisende om Høyesteretts dom i saken mot Rambøll

Forfatterne hevder at Høyesteretts opphevelse av lagmannsrettens dom reelt sett skyldes saksbehandlingsfeil, i form av mangelfull begrunnelse. Eksempelvis påstås det innledningsvis i innlegget:

«Høyesterett opphevet lagmannsrettens dom, reelt sett som følge av saksbehandlingsfeil i form av mangelfull begrunnelse. Som påpekt av Høyesterett i avsnitt 52 [skal være avsnitt 54, vår anmerkning], går lagmannsretten «i liten grad inn på hvilken handlenorm som skal være brutt, og hva som eventuelt er grunnlaget for å konstatere en slik norm».

Les også:

Innlegg: Høyesteretts dom i Rambøll-saken – noen refleksjoner

Som følge av ovennevnte, hadde Høyesterett – ifølge artikkelforfatterne – «ikke tilstrekkelig foranledning til å vurdere om den objektive siden av culpanormen var brutt».

Føyens fremstilling er etter vårt syn feil. Høyesteretts opphevelse av lagmannsrettens dom skyldes ikke saksbehandlingsfeil, men feil ved lagmannsrettens rettsanvendelse. 

Lagmannsretten hadde lagt til grunn at brudd på en kontraktsrettslig norm kunne danne grunnlag for et alminnelig erstatningskrav utenfor kontrakt (delikt). Høyesterett fant lagmannsrettens rettsanvendelse uholdbar. 

Erstatningsansvar utenfor kontrakt forutsetter brudd på en allmenn handlenorm, altså en handlenorm utenfor kontrakten. Brudd på en slik alminnelig handlenorm forelå ikke, og lagmannsrettens dom ble derfor opphevet.

Når Høyesterett i sin avgjørelse har tydeliggjort rammene for adgangen til å fremme alminnelige erstatningskrav i kontraktskjeder, forkastet den normen som lagmannsretten hadde bygget på som grunnlag for et deliktskrav mot Rambøll, og i tillegg lagt til grunn at Rambøll ikke hadde brutt med andre allmenne handlenormer i prosjektet, så fortjener avgjørelsen etter vårt syn en mer presis omtale enn «reelt sett» å være utslag av en saksbehandlingsfeil hos lagmannsretten.

Kort om sakens bakgrunn

Saken knyttet seg til et byggeprosjekt i Sandefjord, med fire leiligheter. Etter at det ble avdekket flere mangler ved bygget, anla byggherren søksmål mot en rekke av aktørene som var involvert i byggeprosjektet, herunder Rambøll. 

Rambøll hadde ikke noe direkte kontraktsforhold med byggherren, men avgrensede prosjekteringsoppdrag for henholdsvis byggherrens entreprenør, samt entreprenørens leverandør.

Agder lagmannsrett konkluderte i sin dom med at Rambøll hadde oppfylt sine prosjekteringsforpliktelser. Etter lagmannsrettens syn skulle Rambøll ha avklart om ytelser som tillå andre aktører i prosjektet – og som andre aktører derfor var ansvarlige for – oppfylte kravene i teknisk forskrift og brannkonseptet. 

Unnlatelsen av å foreta slike avklaringer, var etter lagmannsrettens syn et brudd på Rambølls omsorgsforpliktelse, og dannet grunnlag for et alminnelig erstatningskrav fra byggherren mot Rambøll, utmålt til 30 millioner kroner.

Ovennevnte var bakgrunnen for at Rambøll anket avgjørelsen til Høyesterett: Det berodde etter Rambølls syn på feil rettsanvendelse når lagmannsretten lot brudd på kontraktsrettslige forpliktelser – i dette tilfellet en omsorgsforpliktelse – danne grunnlag for et deliktsrettslig erstatningskrav fra byggherren mot Rambøll. Slike krav må forfølges gjennom det kontraktsrettslige lov- og avtaleverket – i dette tilfellet direktekravsregelen i bustadoppføringslova § 37.

Les også:

PLUSS

PLUSS

Samspill endte i retten – må betale entreprenør 22,4 millioner kroner

Lagmannsrettens rettsanvendelse var av stor prinsipiell interesse for bygg- og anleggsbransjen, men også næringslivet generelt: Dersom brudd på kontraktsrettslige normer kunne danne grunnlag for alminnelige erstatningskrav, ville dette langt på vei innebære en tilsidesettelse av både avtalefriheten og kontraktslovgivningen – med den betydning dette ville hatt for forutsigbarheten i bransjen. 

Eksempelvis ville denne rettsanvendelsen få betydning for avtalte ansvarsbegrensninger, reklamasjonsregler, foreldelsesregler og etablerte forsikringsordninger. Redusert forutsigbarhet ville ført til økte kostnader, noe som ikke minst ville vært uheldig i bygg- og anleggsbransjen. På grunn av sakens prinsipielle betydning, valgte også Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF) å erklære partshjelp til støtte for Rambøll.

Rambølls anke over lagmannsrettens dom var en anke over rettsanvendelsen – ikke saksbehandlingen eller utformingen av domsgrunnene.

Høyesteretts dom

I dommen gjennomgår Høyesterett innledningsvis (avsnitt 35 til 46) de rettslige utgangspunktene for erstatningskrav utenfor kontrakt. I den forbindelse presiserer Høyesterett at det ikke utgjør et grunnlag for alminnelig skyldansvar at den påståtte ansvarlige har handlet i strid med sine kontraktsforpliktelser (avsnitt 41). Et alminnelig erstatningsansvar forutsetter at det foreligger brudd på en handlenorm utenfor det som følger av kontraktsforholdet (avsnitt 46); definert som en «allmenn handlenorm».

Etter at Høyesterett i avsnitt 47 til 52 har sett nærmere på den normen som lagmannsretten mente at Rambøll hadde brutt i prosjektet – og som etter lagmannsrettens syn måtte lede til et alminnelig erstatningsansvar – vurderer Høyesterett lagmannsrettens rettsanvendelse (avsnitt 53 til 62), under overskriften «Mitt syn på lagmannsrettens rettsanvendelse».

Høyesterett slår i avsnitt 55 fast at den omsorgsforpliktelsen som lagmannsretten mente var brutt – og som dannet grunnlag for et alminnelig erstatningskrav – er en kontraktsrettslig forpliktelse. Høyesterett legger videre til grunn at dersom de aktuelle kontraktsforholdene i prosjektet tenkes borte, så er det vanskelig å se på hvilket grunnlag Rambølls rådgiver skulle ha plikt til å handle slik lagmannsretten hadde lagt til grunn (avsnitt 56):

«Det er vanskelig å se hvordan det uavhengig av kontraktsforholdene kan konstateres en plikt for A til å foreta slike handlinger som lagmannsretten beskriver. Retten bygger ikke på at A var kjent med at bygget ble oppført i strid med gjeldende regler. Det var heller ikke tale om en risiko som var skapt av Rambøll. Det han bebreides for, er at han ikke har foretatt undersøkelser eller advart om muligheten for at det kunne oppstå regelbrudd knyttet til andre aktørers kontraktsoppfyllelse. Hvis kontraktsforholdene tenkes borte, er det vanskelig å se på hvilket grunnlag han skulle ha plikt til å handle slik lagmannsretten gir uttrykk for» (våre uthevninger).

Utover at den forpliktelsen som lagmannsretten oppstilte ikke utgjorde noen allmenn handlenorm, kunne Høyesterett heller ikke se at Rambøll hadde brutt andre allmenne normer norm. Høyesterett konkluderte med at lagmannsrettens rettsanvendelse var uriktig når den la til grunn at Rambøll var erstatningsansvarlig på grunnlag av alminnelige erstatningsregler (avsnitt 62):

«Jeg kan heller ikke se at A på annen måte har opptrådt i strid med noen slik norm. Mitt syn er da at lagmannsrettens rettsanvendelse er uriktig når den er kommet til at Rambøll er erstatningsansvarlig overfor Blaschek på grunnlag av de alminnelige reglene om erstatning utenfor kontrakt».

Les også:

Innlegg: Belastningen ved tvister

Høyesteretts opphevelse av lagmannsrettens dom skyldes ikke «mangelfulle domsgrunner», men at Høyesterett vurderte og konkluderte med at ingen allmenn handlenorm var brutt fra Rambølls side. 

Den omsorgsforpliktelsen som lagmannsretten hadde bygget erstatningsansvaret på var en kontraktsforpliktelse, og utgjorde ingen allmenn handlenorm. Høyesterett kunne heller ikke se at Rambøll på annen måte hadde brutt med noen allmenn handlenorm.

Avslutning – dommens betydning

Høyesteretts avklaringer er viktige, og bidrar etter vårt syn til større forutsigbarhet i bygge- og anleggsbransjen. Byggherren hadde påberopt seg det samme påståtte normbruddet både som grunnlag for et kontraktsrettslig direktekrav og som grunnlag for et alminnelig erstatningskrav. 

Dommen fra Høyesterett tydeliggjør at påståtte brudd på kontraktsforpliktelser ikke kan forfølges gjennom de alminnelige erstatningsreglene, men må forfølges gjennom avtalens regler – eventuelt lovfestede direktekravsregler. På denne måten sikrer man at grunnleggende mekanismer som skal sikre forutberegnelighet og balanse i avtaleforhold – for eksempel reklamasjonsfrister og avtalte ansvarsbegrensninger – overholdes og respekteres.

Etter vårt syn må Høyesteretts dom leses og omtales slik den er; som en viktig og avklarende dom om adgangen til å fremme alminnelige erstatningskrav i kontraktskjeder – og ikke som et utslag av saksbehandlingsfeil og mangelfulle domspremisser i underinstansen.

 Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.