Innlegg: Vi må tørre å se om vi vil at alle skal bli sett

Bygg- og anleggsbransjen har lenge vært kjent for å tåle mye. Det ligger i kulturen. Man stiller opp, biter tennene sammen og leverer. Samtidig blir det stadig færre mennesker til å gjøre stadig mer arbeid. Marginene blir strammere, tidsfristene kortere. Kravene er høye, ikke bare til kvalitet og sikkerhet, men også til tempo og utholdenhet.

I Ramirent har vi de siste årene sett en utvikling som bekymrer oss. I 2023 svarte én av fem arbeidstakere i bygg- og anleggsnæringen at de følte seg psykisk uvel minst én gang i måneden. I 2024 hadde tallet økt til én av fire, samtidig som én av ti var sykmeldt på grunn av stress eller psykiske plager. Samtidig blir vi færre som skal levere de samme, eller til og med høyere, kravene. Det sier seg selv at det ikke går i lengden.

Det er ikke bare Arbeidstilsynet som nå retter søkelyset mot psykiske plager som en del av HMS. Vi ser det selv, hver dag. Den stille kollegaen som trekker seg unna. Formannen som plutselig mister overskuddet. Den som slutter å ta telefonen. Det er her det begynner. Lenge før legen skriver ut en sykmelding.

Derfor har vi valgt å gjøre noe. Vi har analysert sykefraværet vårt og sett at nivået ikke er bærekraftig. I stedet for å akseptere det, bestemte vi oss for å snu perspektivet; hvordan kan vi skape mer nærvær?

Svaret handler om kultur. Hos oss har alle ledere fått opplæring i å føre én-til-én-samtaler som handler om mer enn leveranse og KPI-er. Vi oppfordrer folk til å se hverandre, også når det er vanskelig. Og vi minner hverandre på at psykisk helse ikke alltid vises utenpå.

Vi har også laget kurs for alle ansatte der vi lærer å bruke restarbeidsevne aktivt. For de fleste som blir sykmeldt, finnes det oppgaver som kan utføres. Man kan ikke nødvendigvis fortsette med samme type arbeid, men man kan bidra. Den innsikten alene kan utgjøre forskjellen mellom å føle seg ubrukelig – og å føle seg verdifull.

Jeg tror jeg aldri har vært borte i et tilfelle der man ikke finner noe restarbeidsevne, men man må være åpen for å se mulighetene der begrensingene kanskje er de mest åpenbare. Vi trenger en holdningsendring i alle ledd der vi lærer oss å akseptere at ikke alle leverer på topp hele tiden. Vi må tåle svingninger. Og vi må tørre å gi arbeidsplassen sjansen til å tilrettelegge før legen skriver sykmelding.

For meg handler det ikke om kontroll, men om gjensidig respekt. Man er ikke sykmeldt fra fellesskapet, man er sykmeldt fra en konkret oppgave.

Samtidig må vi erkjenne at psykisk helse også handler om relasjoner. Mange av oss er dårligere på å spørre enn vi liker å tro. Vi trenger ikke fancy teambuilding eller dyre turer for å ta vare på hverandre. Av og til holder det med en kopp kaffe og et ærlig spørsmål: «Hvordan har du det egentlig?»

Bygg og anlegg er ingen «machobransje» lenger, selv om noen tror det. Menn bryr seg! De ser og de registrerer, de gjør det bare på sin måte. Et nikk, et blikk, et klapp på skuldra. Men vi må våge å bruke det språket oftere. For bak hver hjelm står et menneske som vil trenger å bli sett.

Skal vi klare å få til en endring må psykisk helse bli en like naturlig del av HMS-arbeidet som vernesko og fallsikring. Ikke som et HR-prosjekt, men som en del av måten vi leder, samarbeider og bryr oss på. Vi må også bruke bedriftshelsetjenesten aktivt, ikke bare til vaksiner og helsesjekker. For helse handler vel så mye om forebygging, oppfølging og samtaler.

Derfor må vi også snakke om psykisk helse, ikke bare på Verdensdagen, men hver dag. For oss i Ramirent handler sikkerhet om mer enn hjelmer, stillaser og fallsikring. Det handler om å skape en kultur der det er trygt å si ifra. Der kollegaer ser hverandre, og ledere lytter.

Når alt kommer til alt handler dette om å bygge bærekraftige mennesker. Og det er det viktigste fundamentet av dem alle.