Innlegg: Standardisering av samspills­entreprisene

Det er gode grunner til at dette arbeidet bør tas opp igjen.

Mange varianter av samspillskontrakter

Det er nå 13 år siden komiteen avsluttet arbeidet. Samspillsentrepriser brukes stadig mer, også i små og mellomstore prosjekter. Det finnes fortsatt mange varianter av samspillskontrakter, sikkert enda flere enn for 13 år siden. Etter mitt syn er dette snarere et argument for å lage en standardkontrakt enn mot å lage en standard. For det første kan det forhåpentligvis bidra til en mer ensartet kontraktspraksis, og samtidig gjøre det enklere og tryggere for små og mellomstore byggherrer og entreprenører å bruke samspillskontrakter. Selv om mange vil hevde at de som mangler organisasjonen, kompetansen eller annet, heller burde kjøre prosjektet som en vanlig totalentreprise, er det en gang slik at valget ofte faller ned på samspillskontrakter likevel. I andre tilfeller blir en slik kontrakt valgt av en større part mot en mindre part. I alle disse tilfellene er en standardkontrakt nyttig.

For det andre er et av målene med en standard entreprisekontrakt nettopp at den skal kunne dekke ulikeartede prosjekter. Det er f.eks. neppe mange som vil hevde at totalentrepriseprosjektene etter NS 8407 er en ensartet gruppe. Så er det nok slik at den store variasjonen gjør standardiseringsarbeidet vanskelig, men det endrer ikke behovet. I tillegg trenger ikke en standard å være anvendelig på absolutt alle prosjekter, f.eks. kan en standardkontrakt avgrenses til de mest utbredte modellene og la mer komplekse modeller, for eksempel tre-partskontrakter, falle utenfor. Da må enten standarden tilpasses til tre-partskontraktene, eller så får disse prosjektene gjøre som nå – å lage kontrakten fra bunnen av. Poenget er at variasjonen i samspillsentreprisene er ikke et argument mot å utarbeide en standardkontrakt, tvert imot kan det heller være et argument for at en slik standard er nødvendig.

I mangel av en omforent standard, har det blitt laget andre standarder som er gjort tilgjengelig for alle på nett, bl.a. fra EBA, RiF og Statsbygg. Felles for disse er at de ikke er framforhandlet med begge eller alle tre sider rundt bordet, og det er ikke vanskelig å peke på forhold som den andre partene vil mene er ubalanserte. F.eks. vil entreprenørene neppe være enig med Statsbygg i at risikoen for det som i NS 8407 pkt. 34.1.2 omtales som «andre forhold byggherren har risikoen for» skal plasseres på entreprenørenes hender, eller at enkelte kostnadskonsekvenser av byggherrens endringsordrer som f.eks. nedsatt produktivitet eller forstyrrelser på annet arbeid, skal plasseres på entreprenørens hender, se Samspillsboka fra Statsbygg, pkt. 15.1.2.

Slike forhold er en av kjernene i et standardiseringsarbeid, hvor målet er å balansere enkeltforhold mest mulig, og dernest skape en helhet som er balansert, selv om enkeltpunkter kanskje ikke lar seg balansere fullt ut. Skal en standardkontrakt blir anerkjent som en bransjestandard og bli brukt i vid utstrekning, må den være utarbeidet av begge sidene og med bistand fra de største organisasjonene i bransjen.

Om behovet

Behovet for en samspillsstandard er ikke vanskelige å peke på, enkelte er også allerede trukket fram ovenfor. Enkleste er likevel å peke på at hva som er rett og rimelig gjerne er mer et spørsmål om perspektiv enn et spørsmål om rettferdighet. Behovet for å få framforhandlet en standard for de avvikende perspektivene kommer til syne når samspillskontraktene skal utformes. De standardiserte løsningene blir ofte en rettesnor med tanke på kontraktsforhandlinger, og et argument som partene kan snu seg mot i spørsmålet om en kontrakt er ubalansert.

Behovet kan også ses ved at kunnskap og kompetanse om samspillsentrepriser varierer mye både på byggherresiden og på entreprenørsiden, og partene er ikke alltid like flinke til å gjøre forarbeidet før kontrakten signeres. Kontrakten bygger gjerne på NS 8407 med enkelte tilpasninger, uten at tilpasningene nødvendigvis fanger opp mekanismene og problemstillingene en samspillsentreprise reiser. Også av denne grunn er behovet for en standardkontrakt helt åpenbar.

Behovet kommer også til syne ved at selve begrepet «samspillsentreprise», i mangel av et standardisert innhold, er et begrep uten en klar betydning. Jeg har opplevd at både byggherrer og entreprenører kan fylle begrepet med forskjellig innhold. Mangelen på standardiserte løsninger kan i verste fall medføre at partene forlater hoppkanten med avvikende oppfatning av hvor de skal eller hva de begir seg ut på.

I korte trekk ønsker jeg å gjøre en liten «shout out» om et udekket behov, og oppfordre Standard Norge og andre relevante parter til å komme på banen.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.