Innlegg: Når mannskapet forsvinner og verden bygger, hvem planlegger for Norge?

I flere tiår har norsk byggenæring vært avhengig av arbeidskraft fra Polen, Baltikum og Sverige. Denne mobiliteten har vært en bærebjelke for boligbygging, infrastruktur og klimaomstilling. Nå endres bildet. Lønnsnivået i Øst-Europa har steget betydelig, samtidig som den norske kronen er historisk svak. Nettoinnvandringen fra våre tradisjonelle samarbeidsland flater ut eller faller. For mange fagarbeidere er Norge ikke lenger det selvfølgelige førstevalget. Dette er ikke en midlertidig svingning, det er et strukturelt skifte i arbeidsmarkedet.

Europa trekker og Ukraina vil bygge i tiår

Samtidig forbereder Europa historiens største gjenoppbyggingsprosjekt. Verdensbankens anslag på flere hundre milliarder dollar i investeringsbehov i Ukraina over det neste tiåret illustrerer omfanget. Arbeidskraft, stål, trevirke og tekniske komponenter vil i økende grad konkurreres om i et europeisk marked. Kampen om kapasitet vil stå mellom nasjoner, ikke bare regioner.

Dette påvirker også Norge direkte. Spørsmålet er ikke bare om vi ønsker 130 000 boliger, men om vi har planlagt for hva arbeidskraft og materialer faktisk vil koste i en slik situasjon.

Et strukturelt paradoks

Vi står i et krevende spenn mellom ambisjon og kapasitet. På den ene siden øker staten målsettingene for boligbygging, samferdsel og energiomstilling. På den andre siden strammes det globale markedet for innsatsfaktorer til. Byggenæringen sitter klar til å ta på seg byggehjelmen, verneskoene og hanskene, men vi må erkjenne at kapasitet ikke kan vedtas.

Dersom konkurransen om fagfolk tiltar, vil lønnsnivået presses opp. Dersom råvaretilgangen strammes til, vil prisene stige uavhengig av norske rentebeslutninger. Dette reiser grunnleggende spørsmål for virkemiddelapparatet. Er finansieringsordninger og risikoavlastning tilpasset en verden med høyere og mer volatile kostnader? Er plan- og reguleringsprosesser rigget for å redusere kapitalbinding i en tid der innsatsfaktorene er dyrere? Har vi en samlet strategi for kompetanse, produktivitet og rekruttering?

Fra mål til beredskap

Produktivitet gjennom digitalisering, industrialisering og bedre kompetanseutnyttelse er en del av svaret. Styrket yrkesfaglig rekruttering er avgjørende, og raskere godkjenning av utenlandsk kompetanse må på plass. Men dette krever koordinering. Byggenæringen er ikke en isolert sektor, den er forutsetningen for boligpolitikk, integrering, klimaomstilling og offentlig infrastruktur. Flere politiske ambisjoner konkurrerer nå om den samme kapasiteten.

Derfor trenger vi mer enn ambisjonsmål. Vi trenger en nasjonal kapasitetsplan for byggenæringen. En slik plan må samle boligpolitikk, samferdsel, klimaomstilling og beredskap i én helhetlig vurdering av hva landet faktisk har kapasitet til å gjennomføre, og hvordan denne kapasiteten kan styrkes over tid. Den må ta høyde for arbeidskraftens mobilitet, forventet kostnadsutvikling og internasjonal konkurranse om materialer.

Dette er ikke et uttrykk for mangel på tro. Tvert imot har Norge kompetansen, kapitalen og de solide virksomhetene i hele verdikjeden. Men kapasitet kan ikke vedtas gjennom målsettinger alene, den må planlegges, prioriteres og utvikles i fellesskap. Dersom myndigheter, virkemiddelapparat og næring samler seg om realistiske forutsetninger og felles prioriteringer, kan 130 000 boliger bli mer enn et papirmål. Da kan ambisjonene bli gjennomførbare prosjekter.

Spørsmålet er ikke om Norge kan løse dette, men om vi organiserer oss godt nok til å gjøre det.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.