Innlegg: Boligdrømmen på dødsleiet: Hvem tar egentlig ansvar?

Dette er ikke en nedgang. Det er starten på en langvarig boligmangel.

Norges Bank lot renten bli stående torsdag. For boligbyggingen betyr det én ting: krisen fortsetter.

Resultatet er enkelt: Det bygges for få boliger, og ingen styrer utviklingen. Vi diskuterer renter og priser til vi blir blå i ansiktet, men det viktigste spørsmålet stilles nesten aldri: Hvor skal folk bo?

Norge trenger mellom 30 000 og 35 000 nye boliger hvert eneste år. Likevel styres boligbyggingen av renter, kreditt og konjunkturer. Ikke av politikk.

Alle regulerer. Ingen tar ansvar.

Slik har det ikke alltid vært. Etter krigen hadde Norge en aktiv boligpolitikk. Bolig var et velferdsgode, på linje med skole og helse. Staten koordinerte, og Husbanken var motoren. Oppgaven var krystallklar: Bygg nok, bygg raskt, bygg til alle.

Så slapp staten roret. Kredittmarkedet ble liberalisert, og boligbyggingen ble overlatt til markedet. Det fungerte så lenge prisene steg og kjøperne sto i kø.

Systemet gikk som en klokke, helt til klokken sluttet å tikke.

Nå har den stoppet.

Når nybyggingen stanser, skapes et hull i boligtilførselen som vil merkes i flere år. Vi er på vei inn i en situasjon der for få boliger bygges over tid, samtidig som behovet øker.

Unge presses ut i leiemarkedet fordi de ikke kommer inn i eiermarkedet. Samtidig forsvinner utleieboliger. Resultatet er høyere leiepriser og et tydelig skille mellom dem som kommer seg inn, og dem som blir stående utenfor.

Inngangsbilletten til voksenlivet er ikke lenger bare arbeid og inntekt. For mange handler det også om tilgang på kapital hjemmefra.

Dette handler ikke bare om boligpriser. Bygg- og eiendomsnæringen sysselsetter rundt 400 000 mennesker og utgjør 15 prosent av fastlandsøkonomien. Når boligbyggingen stopper, stopper også en av de viktigste motorene i norsk økonomi.

Likevel diskuterer vi nesten ikke produksjonen av boliger.

Vi diskuterer renter. Vi diskuterer boligpriser. Vi diskuterer førstegangskjøpere.

Men vi diskuterer ikke hvorfor det bygges for lite.

Problemet er enkelt: Kommunene forvalter areal. Bankene styrer kreditt. Staten setter tekniske krav.

Ingen har det overordnede ansvaret for at det faktisk bygges nok boliger.

Dette er ikke de eneste løsningene, men de er blant de mest effektive grepene som kan tas raskt.

Tre grep må tas.

For det første må staten bruke økonomiske virkemidler aktivt. Midlertidige skattelettelser på nyboliger og justering av formuesskatten på sekundærbolig kan raskt gjøre flere prosjekter lønnsomme og stabilisere utleiemarkedet.

For det andre må vi rydde i reguleringene. Saksbehandlingstiden må ned. Kommunene må få tydelige tidsfrister, og vi må tørre å pause fordyrende krav som ikke er avgjørende for bokvalitet. Tid er penger – og i dag stopper tiden prosjektene.

For det tredje må ansvaret samles. Boligbygging kan ikke være et fragmentert politikkområde. Én aktør må ha ansvar for å koordinere kreditt, regelverk og finansiering, og faktisk måles på hvor mange boliger som bygges.

Staten må samtidig sette tydelige mål for boligbygging, og Husbanken må kunne sikre finansiering når private banker trekker seg tilbake.

Hvis ikke politikerne tar tilbake styringen, er det ikke dagens situasjon som er det største problemet.

Det er det som kommer etterpå.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.