Vegar Vatne. Foto: Kimm Saatvedt

Innlegg: Hvem har ansvaret når begge parter forsinker prosjektet?

Artikkelforfatter

Vegar Vatne, assosiert partner i CMS Kluge Advokatfirma AS

Se for deg følgende: Det nærmer seg oppstart i et byggeprosjekt, men byggherren har ikke fått på plass nødvendig IG. Samtidig er alle ressursene entreprenøren trenger opphengt i et annet prosjekt som er forsinket, slik at entreprenøren uansett ikke kunne startet til avtalt tid. Hva gjelder nå? Har entreprenøren krav på fristforlengelse og/eller vederlagsjustering, eller er det byggherren som kan kreve dagmulkt?

Denne problemstillingen kalles konkurrerende årsaker, og er et av de uavklarte spørsmålene i entrepriseretten. Rettskildebildet knyttet til denne problemstillingen har lenge vært temmelig glissent, men over de siste årene ser problemstillingen ut til å ha blitt løftet frem i større grad. Resultatet er at det nå foreligger en rekke avgjørelser fra domstolene som tar stilling til spørsmålet. Dessverre er resultatene alt annet enn unisone, selv om det nok er mulig å spore en tendens.

I lys av det økte fokuset problemstillingen ser ut til å ha fått, har jeg sett nærmere på rettskildebildet i håp om å komme nærmere en klar løsning. Resultatet er en juridisk artikkel som nylig er publisert i tidsskriftet Lov og Rett.[1] Dette innlegget er en kortere oppsummering av hovedpunktene jeg har kommet frem til gjennom de undersøkelsene jeg har gjort.

Når foreligger det egentlig konkurrerende årsaker?

Før jeg går nærmere inn på dette spørsmålet, er det først nødvendig å presisere hva jeg legger i konkurrerende årsaker. Dette er kun tilfellet når hver av partene er forsinket i samme periode, på grunn av egne forhold, som ville forsinket dem uavhengig av den andre partens forhold. Partene vil naturlig nok tilpasse seg situasjonen på byggeplassen, og mye av det som for utenforstående kan fremstå som to selvstendige årsaker, vil derfor i realiteten ikke være det.

En modifisering av eksempelet nevnt innledningsvis kan illustrere dette: Dersom entreprenøren kan påvise at fraværet av maskiner på byggeplass ikke skyldes det andre prosjektet, men at han bestemte seg for å holde igjen maskinparken når han så at byggherren uansett var forsinket med IG, så vil dette ikke være en konkurrerende årsak, men en konsekvens av byggherrens forsinkelse. Forsinkelsen her vil derfor fullt ut bedømmes som et byggherreforhold.

Dette forutsetter selvsagt at dette faktisk var den reelle grunnen, og ikke at maskinene var opphengt i et annet prosjekt, som byggherren hevdet. Å påvise dette vil i praksis ofte være vanskelig, siden det forutsetter påvisning av et hypotetisk hendelsesforløp. Men her vil det være den parten som hevder at forsinkelsen uansett ville skjedd som har bevisbyrden. Hvis det først kan påvises at byggherren var forsinket med nødvendig IG, vil det altså være byggherren som har bevisbyrden for at entreprenøren uansett var forsinket av egne forhold.

Løsningsalternativ

Når det først er konstatert at det faktisk foreligger konkurrerende årsaker, er spørsmålet hvordan risikoen for dette skal fordeles. Her er det i teorien fire ulike løsningsalternativ:

1. Entreprenøren har ikke krav på verken fristforlengelse eller vederlagsjustering

2. Entreprenøren har krav på full fristforlengelse og full vederlagsjustering

3. Entreprenøren har krav på full fristforlengelse, men ikke vederlagsjustering

4. Entreprenøren og byggherren deler både de økonomiske og fremdriftsmessige konsekvensene mellom seg

De juridiske kildene gir imidlertid ikke noe klart svar på hvilket løsningsalternativ som er det riktige. Teorien kan riktignok se ut til å gravitere mot løsningsforslag nr. 4, en deling av konsekvensene. Men dette er i veldig liten grad fulgt opp av rettspraksis. Der foreligger det nå en rekke avgjørelser, fra særlig Borgarting og Hålogaland, som varierer mellom løsningsforslag 1, 3, og (muligens) 2.

Det er med andre ord et betydelig sprik mellom kildene. Det er imidlertid først de senere år vi har fått dommer av noe særlig antall som eksplisitt tar stilling til problemstillingen, og i den grad det er mulig å utlede noen tendens, kan den se ut til å gå i retning mot alternativ 3, det såkalte “tid, men ikke penger”-alternativet. En slik løsning ser ut til å ha vært lagt til grunn i LB-2023-44642, LB-2021-145051, LH-2020-131143, og LH-2023-69764 – selv om det i en del tilfeller kan være vanskelig å utlede hvorvidt det er alternativ 2 eller 3 som er valgt, fordi det ofte bare er fristforlengelseskrav som drøftes eksplisitt.

NS-kontraktene løser ikke problemet direkte

NS-kontraktene oppstiller i seg selv ikke noen klar løsning på problemet. I teorien er det vist til at reglene om fristforlengelse forutsetter at fremdriften må “hindres” og at dette må skje “som følge av” byggherreforholdene, og til at utmåling av fristforlengelse skal “svare til den virkning på fremdriften” som forholdene har “forårsaket”. Slutningen hos flere forfattere har vært at fremdriften ikke vil være “hindret” hvis entreprenøren uansett er forsinket på grunn av egne forhold, og at byggherreforholdene uansett ikke har “forårsaket” noen forsinkelse. Det blir ofte også vist til den erstatningsrettslige betingelseslæren, som sier at en hendelse ikke anses for å ha forårsaket en skade hvis skaden fortsatt ville ha oppstått selv om hendelsen “tenkes bort”.

Jeg synes dette blir for enkelt. Dersom den ene parts forsinkelse skal medføre at den andre part ikke anses hindret, vil den logiske slutningen når begge er forsinket være at ingen er det. Det er åpenbart ikke riktig. Jeg mener det språklig mest naturlige i et slikt tilfelle må være å konstatere at begge hindrer hverandres fremdrift.

Jeg mener derfor ordlyden i fristforlengelsesreglene ikke nødvendigvis innebærer at entreprenøren er avskåret fra å fremme fristforlengelseskrav i slike tilfeller. Jeg kan heller ikke se at andre grunner skal tilsi dette.

Den erstatningsrettslige betingelseslæren passer dårlig på fristforlengelseskrav

Den erstatningsrettslige betingelseslæren, som gjerne trekkes frem i slike diskusjoner, passer etter min mening dårlig på denne problemstillingen. Det er flere grunner til dette, men ikke minst handler det om at fristforlengelseskrav i entrepriseretten er en særegen type krav, som ikke har noen naturlige paralleller i den alminnelige erstatningsretten. Fristforlengelseskrav er først og fremst ment som innsigelser mot byggherrens forsinkelsessanksjoner, typisk dagmulkt. Utover dette har fristforlengelseskrav i seg selv ingen egenverdi for entreprenøren. De kan inngå som sentrale premiss for andre, økonomiske krav fra entreprenøren (typisk i form av forlenget rigg), men de kravene er egne, selvstendige krav som må fremmes gjennom kontraktens regler om vederlagsjustering.

Dette har betydning for hvor egnet de erstatningsrettslige reglene faktisk er for bruk i entrepriseretten. I erstatningsretten brukes betingelseslæren først og fremst på krav. Om vi søker eksempler fra den alminnelige kontraktsretten (i stedet fra deliktsretten, hvor eksemplene på konkurrerende årsaker typisk er hentet fra), vil resultatet normalt bli at når begge parter er forsinket samtidig, så vil ingen av partene kunne fremme krav mot hverandre, fordi ingen kan påvise årsakssammenheng for sitt eget krav.

Dersom dette overføres til en typisk entrepriserettslig situasjon, skulle det tilsi at når begge parter er forsinket, så vil byggherren etter betingelseslæren være avskåret fra å fremme dagmulktskrav mot entreprenøren, mens entreprenøren på sin side vil være avskåret fra å fremme krav om tilleggsvederlag på grunn av forsinkelsen.

Bruker vi betingelseslæren på entreprenørens fristforlengelseskrav her, så er det i realiteten innsigelsen mot byggherrens dagmulktskrav vi nekter ham å fremme. En slik idé vil være fremmed i erstatningsretten. Derfor mener jeg betingelseslæren passer dårlig til bruk på entrepriserettens fristforlengelseskrav. Når det først foreligger et byggherreforhold som fører til forsinkelser hos entreprenøren, kan byggherren derfor ikke avvise fristforlengelseskrav fordi entreprenøren uansett var forsinket selv.

Her vil jeg imidlertid fremheve én viktig nyanse: I de fleste situasjoner hvor denne problemstillingen oppstår, er byggherren og entreprenøren forsinket på grunn av helt uavhengige forhold på hver hånd, som nevnt i eksempelet helt innledningsvis. Det forekommer imidlertid også at prosjektet forsinkes på grunn av ett bestemt forhold eller problemkompleks som begge parter har bidratt til. For eksempel blir prosjektet forsinket på grunn av dårlig koordinering og samordning, som skyldes forhold på begge sider. Når begge parter på denne måten bidrar til den samme fremdriftshindringen, minner situasjonen mer om medvirkningstilfellene i erstatningsretten. I så fall vil det, i tråd med disse reglene, være aktuelt å foreta en fordeling av risikoen for fremdriftshindringen basert på en vurdering av hver parts bidrag til problemet.

Fristforlengelseskrav må fremdeles sannsynliggjøres

At betingelseslæren ikke passer på fristforlengelseskrav betyr ikke at det ikke gjelder et krav til årsakssammenheng for entreprenørens fristforlengelseskrav, det er det ingen tvil om at det gjør. Men i dette ligger først og fremst et krav om at entreprenøren må sannsynliggjøre at byggherreforholdet har påvirket fremdriften, som typisk manifesterer seg i form av en diskusjon om kravet ligger på kritisk linje eller ikke.

Dette er noe annet enn å bruke betingelseslæren for å løse de spesifikke juridiske problemstillingene som oppstår når det samtidig foreligger selvstendige entreprenørforhold som også forsinker fremdriften. Her bør det være tilstrekkelig å vise til at betingelseslæren selv ikke i alminnelig erstatningsrett blir brukt i slike situasjoner, når det leder til at en ellers ansvarlig skadevolder går fri. Hvorfor skulle vi da gjort det i entrepriseretten?

Tid, men ikke penger

Jeg mener derfor den såkalte “tid, men ikke penger”-løsningen er løsningen som må legges til grunn for problemstillingen i entrepriserett. Ingen av partene vil da kunne fremme økonomiske krav mot hverandre, som betyr at entreprenøren har krav på fristforlengelse, men ikke vederlagsjustering. Dette er i samsvar med bakgrunnsretten, og ser også ut til å være tendensen som gjør seg gjeldende i rettspraksis.

[1] https://www.idunn.no/doi/10.18261/lor.64.1.4

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.

Powered by Labrador CMS