Artikkelforfatter
Vegar Vatne, assosiert partner i CMS
Kluge Advokatfirma AS
Se for deg følgende: Det nærmer seg
oppstart i et byggeprosjekt, men byggherren har ikke fått på plass nødvendig
IG. Samtidig er alle ressursene entreprenøren trenger opphengt i et annet
prosjekt som er forsinket, slik at entreprenøren uansett ikke kunne startet til
avtalt tid. Hva gjelder nå? Har entreprenøren krav på fristforlengelse og/eller
vederlagsjustering, eller er det byggherren som kan kreve dagmulkt?
Denne problemstillingen kalles
konkurrerende årsaker, og er et av de uavklarte spørsmålene i entrepriseretten.
Rettskildebildet knyttet til denne problemstillingen har lenge vært temmelig
glissent, men over de siste årene ser problemstillingen ut til å ha blitt
løftet frem i større grad. Resultatet er at det nå foreligger en rekke
avgjørelser fra domstolene som tar stilling til spørsmålet. Dessverre er
resultatene alt annet enn unisone, selv om det nok er mulig å spore en tendens.
I lys av det økte fokuset
problemstillingen ser ut til å ha fått, har jeg sett nærmere på
rettskildebildet i håp om å komme nærmere en klar løsning. Resultatet er en
juridisk artikkel som nylig er publisert i tidsskriftet Lov og Rett.[1]
Dette innlegget er en kortere oppsummering av hovedpunktene jeg har kommet frem til gjennom de undersøkelsene jeg har
gjort.
Når foreligger det egentlig konkurrerende årsaker?
Før jeg går nærmere inn på dette
spørsmålet, er det først nødvendig å presisere hva jeg legger i konkurrerende
årsaker. Dette er kun tilfellet når hver av partene er forsinket i samme
periode, på grunn av egne forhold, som ville forsinket dem uavhengig av den
andre partens forhold. Partene vil naturlig nok tilpasse seg situasjonen på
byggeplassen, og mye av det som for utenforstående kan fremstå som to
selvstendige årsaker, vil derfor i realiteten ikke være det.
En modifisering av eksempelet nevnt
innledningsvis kan illustrere dette: Dersom entreprenøren kan påvise at
fraværet av maskiner på byggeplass ikke skyldes det andre prosjektet, men at
han bestemte seg for å holde igjen maskinparken når han så at byggherren
uansett var forsinket med IG, så vil
dette ikke være en konkurrerende årsak, men en konsekvens av byggherrens
forsinkelse. Forsinkelsen her vil derfor fullt ut bedømmes som et
byggherreforhold.
Dette forutsetter selvsagt at dette
faktisk var den reelle grunnen, og ikke at maskinene var opphengt i et annet
prosjekt, som byggherren hevdet. Å påvise dette vil i praksis ofte være
vanskelig, siden det forutsetter påvisning av et hypotetisk hendelsesforløp.
Men her vil det være den parten som hevder at forsinkelsen uansett ville skjedd
som har bevisbyrden. Hvis det først kan påvises at byggherren var forsinket med
nødvendig IG, vil det altså være byggherren som har bevisbyrden for at
entreprenøren uansett var forsinket av egne forhold.
Løsningsalternativ
Når det først er konstatert at det faktisk
foreligger konkurrerende årsaker, er spørsmålet hvordan risikoen for dette skal
fordeles. Her er det i teorien fire ulike løsningsalternativ:
1. Entreprenøren har ikke krav på
verken fristforlengelse eller vederlagsjustering
2. Entreprenøren har krav på full
fristforlengelse og full vederlagsjustering
3. Entreprenøren har krav på full
fristforlengelse, men ikke vederlagsjustering
4. Entreprenøren og byggherren
deler både de økonomiske og fremdriftsmessige konsekvensene mellom seg
De juridiske kildene gir imidlertid ikke
noe klart svar på hvilket løsningsalternativ som er det riktige. Teorien kan
riktignok se ut til å gravitere mot løsningsforslag nr. 4, en deling av
konsekvensene. Men dette er i veldig liten grad fulgt opp av rettspraksis. Der
foreligger det nå en rekke avgjørelser, fra særlig Borgarting og Hålogaland,
som varierer mellom løsningsforslag 1, 3, og (muligens) 2.
Det er med andre ord et betydelig sprik
mellom kildene. Det er imidlertid først de senere år vi har fått dommer av noe
særlig antall som eksplisitt tar stilling til problemstillingen, og i den grad
det er mulig å utlede noen tendens, kan den se ut til å gå i retning mot
alternativ 3, det såkalte “tid, men ikke penger”-alternativet. En slik løsning
ser ut til å ha vært lagt til grunn i LB-2023-44642, LB-2021-145051,
LH-2020-131143, og LH-2023-69764 – selv om det i en del tilfeller kan være
vanskelig å utlede hvorvidt det er alternativ 2 eller 3 som er valgt, fordi det
ofte bare er fristforlengelseskrav som drøftes eksplisitt.
NS-kontraktene løser ikke problemet direkte
NS-kontraktene oppstiller i seg selv ikke
noen klar løsning på problemet. I teorien er det vist til at reglene om
fristforlengelse forutsetter at fremdriften må “hindres” og at dette må
skje “som følge av” byggherreforholdene, og til at utmåling av
fristforlengelse skal “svare til den virkning på fremdriften” som
forholdene har “forårsaket”. Slutningen hos flere forfattere har vært at
fremdriften ikke vil være “hindret” hvis entreprenøren uansett er
forsinket på grunn av egne forhold, og at byggherreforholdene uansett ikke har “forårsaket”
noen forsinkelse. Det blir ofte også vist til den erstatningsrettslige
betingelseslæren, som sier at en hendelse ikke anses for å ha forårsaket en
skade hvis skaden fortsatt ville ha oppstått selv om hendelsen “tenkes bort”.
Jeg synes dette blir for enkelt. Dersom
den ene parts forsinkelse skal medføre at den andre part ikke anses hindret,
vil den logiske slutningen når begge er forsinket være at ingen er det. Det er
åpenbart ikke riktig. Jeg mener det språklig mest naturlige i et slikt tilfelle
må være å konstatere at begge hindrer hverandres fremdrift.
Jeg mener derfor ordlyden i
fristforlengelsesreglene ikke nødvendigvis innebærer at entreprenøren er
avskåret fra å fremme fristforlengelseskrav i slike tilfeller. Jeg kan heller
ikke se at andre grunner skal tilsi dette.
Den erstatningsrettslige betingelseslæren passer dårlig
på fristforlengelseskrav
Den erstatningsrettslige betingelseslæren,
som gjerne trekkes frem i slike diskusjoner, passer etter min mening dårlig på
denne problemstillingen. Det er flere grunner til dette, men ikke minst handler
det om at fristforlengelseskrav i entrepriseretten er en særegen type krav, som
ikke har noen naturlige paralleller i den alminnelige erstatningsretten.
Fristforlengelseskrav er først og fremst ment som innsigelser mot byggherrens
forsinkelsessanksjoner, typisk dagmulkt. Utover dette har fristforlengelseskrav
i seg selv ingen egenverdi for entreprenøren. De kan inngå som sentrale premiss
for andre, økonomiske krav fra entreprenøren (typisk i form av forlenget rigg),
men de kravene er egne, selvstendige krav som må fremmes gjennom kontraktens
regler om vederlagsjustering.
Dette har betydning for hvor egnet de
erstatningsrettslige reglene faktisk er for bruk i entrepriseretten. I
erstatningsretten brukes betingelseslæren først og fremst på krav. Om vi
søker eksempler fra den alminnelige kontraktsretten (i stedet fra
deliktsretten, hvor eksemplene på konkurrerende årsaker typisk er hentet fra),
vil resultatet normalt bli at når begge parter er forsinket samtidig, så vil
ingen av partene kunne fremme krav mot hverandre, fordi ingen kan påvise
årsakssammenheng for sitt eget krav.
Dersom dette overføres til en typisk
entrepriserettslig situasjon, skulle det tilsi at når begge parter er
forsinket, så vil byggherren etter betingelseslæren være avskåret fra å fremme
dagmulktskrav mot entreprenøren, mens entreprenøren på sin side vil være
avskåret fra å fremme krav om tilleggsvederlag på grunn av forsinkelsen.
Bruker vi betingelseslæren på
entreprenørens fristforlengelseskrav her, så er det i realiteten innsigelsen
mot byggherrens dagmulktskrav vi nekter ham å fremme. En slik idé vil være
fremmed i erstatningsretten. Derfor mener jeg betingelseslæren passer dårlig
til bruk på entrepriserettens fristforlengelseskrav. Når det først foreligger
et byggherreforhold som fører til forsinkelser hos entreprenøren, kan
byggherren derfor ikke avvise fristforlengelseskrav fordi entreprenøren uansett
var forsinket selv.
Her vil jeg imidlertid fremheve én viktig
nyanse: I de fleste situasjoner hvor denne problemstillingen oppstår, er
byggherren og entreprenøren forsinket på grunn av helt uavhengige forhold på
hver hånd, som nevnt i eksempelet helt innledningsvis. Det forekommer
imidlertid også at prosjektet forsinkes på grunn av ett bestemt forhold eller
problemkompleks som begge parter har bidratt til. For eksempel blir prosjektet
forsinket på grunn av dårlig koordinering og samordning, som skyldes forhold på
begge sider. Når begge parter på denne måten bidrar til den samme
fremdriftshindringen, minner situasjonen mer om medvirkningstilfellene i
erstatningsretten. I så fall vil det, i tråd med disse reglene, være aktuelt å
foreta en fordeling av risikoen for fremdriftshindringen basert på en vurdering
av hver parts bidrag til problemet.
Fristforlengelseskrav må fremdeles sannsynliggjøres
At betingelseslæren ikke passer på
fristforlengelseskrav betyr ikke at det ikke gjelder et krav til årsakssammenheng for entreprenørens
fristforlengelseskrav, det er det ingen tvil om at det gjør. Men i dette ligger
først og fremst et krav om at entreprenøren må sannsynliggjøre at
byggherreforholdet har påvirket fremdriften, som typisk manifesterer seg i form
av en diskusjon om kravet ligger på kritisk linje eller ikke.
Dette er noe annet enn å bruke
betingelseslæren for å løse de spesifikke juridiske problemstillingene som
oppstår når det samtidig foreligger selvstendige entreprenørforhold som også
forsinker fremdriften. Her bør det være tilstrekkelig å vise til at betingelseslæren
selv ikke i alminnelig erstatningsrett blir brukt i slike situasjoner, når det
leder til at en ellers ansvarlig skadevolder går fri. Hvorfor skulle vi da gjort
det i entrepriseretten?
Tid, men ikke penger
Jeg mener derfor den såkalte “tid, men
ikke penger”-løsningen er løsningen som må legges til grunn for
problemstillingen i entrepriserett. Ingen av partene vil da kunne fremme
økonomiske krav mot hverandre, som betyr at entreprenøren har krav på
fristforlengelse, men ikke vederlagsjustering. Dette er i samsvar med
bakgrunnsretten, og ser også ut til å være tendensen som gjør seg gjeldende i
rettspraksis.
[1] https://www.idunn.no/doi/10.18261/lor.64.1.4
Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.