Bygg og infrastruktur skal tåle uvær

– Det kan virke som om mange norske hus på utsatte steder ikke tåler de påkjenninger de blir utsatt for, og dermed ikke er tilpasset framtidas klima. Vi kan dessverre ikke alltid forutse eller ta høyde for de mest ekstreme påkjenningene klimaet utsetter oss for – men norske bygninger skal tåle uvær. De skal tåle orkan, med god margin. I mange tilfeller bygger vi rett og slett ikke godt nok, sier Lisø.

Han peker videre på at klimaet i Norge er ekstremt variert og alltid har stilt strenge krav til planlegging, utforming, plassering og vedlikehold av bygninger. Global oppvarming forsterker sårbarheten.

– Byggereglene er tydelige på at bygninger og infrastruktur skal tåle de kreftene de blir utsatt for, og etter min vurdering er regelverket godt nok. Nøkkelen til økt kvalitet i byggenæringen, hos myndighetene og kommunene er kompetanse. Kravene til kompetanse må skjerpes, og vi må få et langt større fokus på sikkerhet – gjerne med offshoreindustrien som forbilde. Bygninger og infrastruktur må rett og slett bli mer klimarobust. I følge klimaforskerne vil vi får mer vind og nedbør, og hyppigere og mer ekstreme episoder av flom og skred. Da vil både nye og eksisterende bygninger og infrastruktur måtte tåle andre vind- og nedbørsforhold enn i dag. Utfordringer knyttet til fukt og vann vil være den største trusselen inn i et endret klima. Nybygg må ta høyde for økte nedbørsmengder, vann- og avløssystemene våre må ta unna mer vann – og faren for råteskader på bygninger vil øke, utdyper han.

I en norsk offentlig utredning som kom i fjor, ”Tilpassing til eit klima i endring”, konkluderer man blant annet med at ”regelverk og standarder eksisterer og er gode rammeverk” – men at mangel på etterleving og kompetanse i byggenæringen svekker tilpasningskapasiteten.

– Etter min vurdering må kunnskap om klimaendringer og klimatilpasning ut til alle aktørene i næringen. Det finnes i for liten grad systematiske etter- og videreutdanningstiltak, og det blir for sjelden stilt kompetansekrav som sikrer at markedet selv sikrer den nødvendige kompetanseutvikling. Et enormt vedlikeholdsetterslep hemmer tilpasning til klimaendringer, og mangel på etterleving av regelverk, vedlikehold og kompetanse i byggenæringen svekker klimatilpasningskapasiteten, uttaler forskningssjefen.

Han peker på at skadene vi nå ser selvsagt er en stor belastning for de som rammes.

– Det er også en påminnelse om at vi i langt større grad må tenke risiko og sårbarhet ved planlegging og plassering av bygninger og infrastruktur. Kommunene har selv et klart ansvar for å vurdere konsekvensene av et endret klima. Effektene av klimaendringer kan føre til at områder som man tidligere har vurdert å være tilstrekkelig sikker for utbygging, ikke lenger er det. Dette gir naturligvis nye utfordringer for kommunene. Kompetanse om klimatilpasning er derfor nødvendig for at kommunene skal være i stand til å lage reguleringsplaner og utforme lokale klimakrav som tar høyde for disse utfordringene. Og det er all grunn til å stille spørsmål ved om alle kommunene har denne kompetansen. Vi vil gjerne ha utsikt, og legger nye boligområder i skråninger. Vi vil gjerne utnytte ledige arealer, og legger bygninger nær vassdrag. Det er ikke nødvendigvis klokt, mener han.

Klimaendringene vil føre til mer ekstremvær, og i deler av landet må det bygde miljø tåle større påkjenninger enn i dag. Ekstremvær medfører økte klimalaster og fare for flom og ras som kan gi fare for liv, helse, miljø og materielle verdier.

– Et endret klima må nødvendigvis påvirke hvor vi kan bosette oss, og vil ha betydning for plassering og utforming av bygninger og infrastruktur i Norge. Det vil både påvirke hvordan og hvor vi bygger i framtiden, men klimaendringene vil også påvirke det som allerede er bygget. Vi må sikre en tilpasning til klimaendringene som opprettholder eller øker den forventede levetiden eksisterende bygningsmasse og infrastruktur har i dag. Dette innebærer at nye bygg og infrastruktur må utformes slik at de tåler kommende klimaendringer og at kvaliteten på eksisterende bygg må sikres, sier Lisø.

Klima 2000 (2000-2007) var først ute med å sette konsekvenser av klimaendringer på dagsordenen i norsk byggenæring, og programmet har resultert i et skjerpet fokus på klimatilpasning i byggereglene og i myndighetenes sårbarhetsvurderinger. De siste dagers hendelser viser at det er på høy tid med en oppfølger.

Norge har en ledende rolle i internasjonal klimaforskning, men det har vært forsket for lite på konsekvensene av klimaendringer.

– SINTEF setter nå i gang et nytt stort forskningsprogram i samarbeid med myndighetene og byggenæringen, Klima 2050, hvor vi tar sikte på å styrke landets rolle innenfor studier av konsekvenser av framtidige klimaendringer – og vi skal studere både bygninger og infrastruktur. Resultatene fra programmet vil være helt sentrale i den videre utviklingen av Byggforskserien. Vi skal utvikle lokale klimaindekser og klimasoner gjennom Byggforskserien, for å tydeliggjøre hvilke krav som bør stilles til bygninger og infrastruktur i et klima i endring. Vi skal også utvike metoder for klima- og sårbarhetsanalyser av bygninger og infrastruktur samt tilpasningsstrategier på lokalt og regionalt nivå. Vi trenger definitivt et felles kompetanse- og klimaløft i Norge, avslutter Lisø.