Innlegg: Sirkulær­ø­konomien krever både ny butikk og politikk

Sirkulærøkonomien skjer lokalt, én handel av gangen. Et godt eksempel er Sirkulær Ressurssentral på Økern i Oslo. I over to år har de tilrettelagt for kjøp og salg av brukte byggevarer i en 4.500 kvadratmeter stor ombrukshall. Resultatet er flere tusen tonn byggevarer som har fått et nytt liv i byens bygg og fasader, heller enn å havne på dynga.

Likevel importeres fortsatt over 90 prosent av byggematerialene til Oslo, mens overskuddsmaterialer og avfall sendes ut av byen. Dette skjer til tross for at både kommunen og staten har satt seg mål om å utvikle markeder for gjenbrukte byggevarer og gravemasser.

I min forskning har jeg intervjuet byggherrer, innkjøpere og leverandører av sirkulære byggevarer. Mange peker at til tross for høye ambisjoner er det fortsatt lav etterspørsel og liten betalingsvilje for slike varer. Begrunnelsene koker ofte ned til tre påstander:

1. Gjenbruksvarer er ikke tilgjengelige når og der vi trenger dem
2. Det er ikke lønnsomt å kjøpe brukt
3. Gjenbruksvarer har lav opplevd nytteverdi

La oss se nærmere på disse.

Tilgjengelighet krever plass og planlegging 

Overskuddsmasser er tunge og dyre å transportere. Uten lokale markeds- og lagerplasser blir det vanskelig å matche tilbud og etterspørsel i tid og sted. Gjenbruk krever fysisk plass til lagring, bearbeiding og videresalg, og tid til kartlegging og koordinering mellom prosjektene. Byggherrene må i større grad ta høyde for dette tidlig i planleggingsfasen.

Lønnsomt for samfunnet – men synes det på bunnlinjen? 

For enkeltaktører kan gjenbruk virke ulønnsomt. Men for samfunnet er det motsatt. Allerede i NOU 1974:44 ble det påpekt at miljøkostnader og ressursknapphet ikke gjenspeiles i markedsprisene. I forskningssenteret earthresQue har vi dokumentert flere gevinster ved gjenbruk av masser, som lavere klimagassutslipp og kostnader ved redusert deponering og mindre transport og veislitasje ved byggeprosjekter. Minimal masseutskiftning på byggeplass vil også i de fleste tilfeller lede til mer effektive prosjekter.

En råvareavgift, som foreslått av ekspertgruppen for sirkulær økonomi, kan sørge for at slike gjenbruksgevinster bedre reflekteres i innkjøpsprisen. Men markedspriser virker først som virkemiddel der det allerede er fungerende markedsplasser og et tilstrekkelig tilbud av sekundære råvarer.

Verdien må synliggjøres 

Overskuddsmaterialer oppfattes gjerne som uønsket, om enn bare fordi de ser, lukter, eller virker annerledes. For å endre dette inntrykket må innkjøpere og byggherrer vektlegge funksjon fremfor estetikk. Gjenbruksvarenes miljøprestasjoner må inn i både innkjøperes og leverandørers produktblad, kravspesifikasjoner og sertifiseringer.

I dag gjenbrukes ofte gamle maler – ikke materialer.

Ettersom miljønytten først blir synlig over tid trenger vi metoder for å fremskrive slike gevinster i nåtiden, så miljøindikatorene kan brukes som en sikteskive og ikke bare en salderingspost. Dette krever at sirkulære mål og indikatorer løftes i krav og tildelingsbrev fra både politisk og administrativ ledelse.

Leverandørene kan også drive endring 

Selv om markeder oftere er etterspørselsdrevet viser historien at leverandører kan ta grep. Etter Montreal-protokollen i 1987 sluttet kjøleskapsprodusenter å bruke KFK-gasser, i påvente av regulering. Det samme kan skje innen byggevarer ved at leverandørene først og fremst leverer gjenbruk og sekundære varer der det er mulig, og slutter å produsere nytt der overskuddsmaterialene allerede dekker behovet.

Konklusjon: Markedsplasser må på plass i offentlige planer 

Foreløpig er sirkulærøkonomien mer snakk enn handel, mens Norges ombruksgrad står på stedet hvil.

Vi har ressursene og kunnskapen, men mangler arenaene og arealene. Uten fysiske og digitale markedsplasser vil vyene for en grønn, sirkulær økonomi forbli en utopisk visjon.

For å vie sirkulære næringer og handelsplasser mer plass må politikere og offentlige etater prioritere det i sine planer og føringer. Dette vil kreve særlig tre ting:

• Områder til markedsplasser må fremheves i arealplaner og reguleringsplaner.
• Offentlige prosjekter må benytte innkjøpsmakten til å etterspørre gjenbruk.
• Stat og kommune må avklare ansvars- og rollefordelingen for slike tiltak.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.