Innlegg: NS 3420 – forholdet mellom innledende tekst og prisbærende post

Forholdet mellom de prisbærende postende og de generelle beskrivelsene er et stadig tilbakevendende tema. Spørsmålet er i hvilken grad prisbærende elementer kan framkomme av de generelle beskrivelsene i en overordnet kapitteloverskrift eller i en generell del av tilbudsgrunnlaget.

Svaret på problemstillingen følger to spor. Det ene er hva standarden selv sier, og det andre er hva som følger av rettspraksis.

Løsningen etter NS 3420

I en tidligere artikkel på bygg.no skrev jeg om Den rettslige betydningen av NS 3420. Et av poengene var da at NS 3420 har et system som, selv om det ikke alltid gir klare svar i enkeltsaker, gir god veiledning på veien slik at tvist unngås – første steg i riktig retning er rett og slett bare å kjenne til systemet. Det samme gjelder for forholdet mellom prisbærende post og generell tekst.

NS 3420 har et system for å supplere informasjonene som framkommer av selve koden og som ikke hører hjemme under andre stikkord. Det samme systemet skal følges for å lage egne poster som avviker fra de standardiserte postgrunnlagene. Framgangsmåten for hvordan dette skal gjøres framkommer av NS 3420-1 pkt. 5, y6):

Det første steget for å avvike fra de standardiserte bestemmelsene, eller for å supplere med ytterligere informasjon, er å tilføre bokstaven A i koden, og velge hvilke underpunkt informasjonen hører hjemme under.

Det neste spørsmålet er hvilken informasjon som kan gis, og på hvilken måte informasjonen skal gis. Det første spørsmålet besvares av sitatet ovenfor: Det er «endringer», «tilleggskrav» eller «supplerende informasjon» som «ikke hører hjemme under andre stikkord» som kan gis. Dette er en negativ avgrensning mot informasjon som allerede finnes i postgrunnlaget, inkludert all informasjon på samme eller høyere nivå i standarden, og betyr at all annen informasjon kan og skal gis i tråd med NS 3420-1 pkt. 5 y6). Med andre ord er det ingen begrensninger i hvilken annen informasjon som kan gis på denne måten.

Et viktig unntak er «der standarden har andre postgrunnlag for en ytelse eller et delprodukt, bør disse brukes», jf. NS 3420-1 pkt. 5, y1).» Dette er en fornuftig ordning, og vil alltid skape klarhet. Det er imidlertid formulert som en «bør-bestemmelse», og må i mangel av andre holdepunkter også tolkes som en «bør-bestemmelse». Det er altså en anmodning om å være tro mot standardens system, uten noen bestemte virkninger av at systemet ikke følges, annet enn det som måtte følge av klarhetsprinsippet (at uklarheter tolkes mot den som har utarbeidet kontrakten).

Når det gjelder spørsmålet om på hvilken måte informasjonen skal gis, er vi i kjernen for temaet om henvisning til en generell tekst, innledende tekst eller lignende. Det skaper best klarhet om kravene gjentas i den prisbærende posten, slik at entreprenøren kan se det fulle omfanget av ytelsen kun ved å lese posten. Dette er imidlertid ikke påkrevd.

Det følger av NS 3420-1, pkt. 5, y1) at «Postene i prosjektbeskrivelsen utarbeides ved å fylle ut postgrunnlagene i standarden etter reglene i tillegg A». En nærmere beskrivelse2 av hvordan dette skal gjøres følger altså av NS 3420-1, tillegg A, hvor følgende framkommer av pkt, A.1:

Dette betyr at standardens eget system er at henvisning til innledende tekst eller andre deler av beskrivelsen kan gjøres. Det er imidlertid forutsatt at det i den prisbærende posten faktisk er henvist til den delen hvor den relevante teksten framkommer. Det er med andre ord ikke nok at informasjonen står i den innledende teksten, dersom det ikke framkommer av den prisbærende posten at relevant informasjon står i den innledende teksten.

Videre må henvisningen være «klar og entydig». Det må bety at formuleringer som «andre krav kan forekomme» ikke er godt nok etter standardens system, mens en klar henvisning til at andre krav finnes i overordnet generell post eller i andre konkrete deler av beskrivelsen må aksepteres.

I NS 3420/Veiledning, pkt. 3.2.2 er det beskrevet slik:

«Ved henvisning til innledende tekst er det viktig at det klart og entydig framkommer i posten hvilke elementer i den innledende teksten som skal inkluderes i prisen».

Veiledningen går altså noe lenger enn teksten i NS 3420-1 tillegg A, når det kreves at den prisbærende posten skal angi hvilke elementer fra den innledende teksten som har priskonsekvenser. NS 3420-1, tillegg A, pkt. A.1, kun taler om selve henvisningen skal være klar og tydelig. Gjengivelse av de prisbærende elementene fra innledende tekst kan neppe kreves etter standarden, idet veiledningen kun er et hjelpemiddel for den prosjekterende og ikke en del av standarden. Veiledningen gir likevel et klart signal til den prosjekterende om hvordan klarhet best kan oppnås, og hvilket presisjonsnivå som forventes.

Det følger videre både av NS 3420-1, pkt. 5, y10) og av NS 3420-1 tillegg A, pkt. A.1 at:

«En prisbærende post må klart og entydig definere de delprodukter og ytelser som skal inngå i posten.»

Dette må gjelde også for den innledende teksten det henvises til. Med andre ord må entreprenøren kunne forvente at de prisbærende elementene i innledende tekst er lett tilgjengelig og enkle og forstå. I generelle tekster brukes det gjerne flere ord og mindre konkrete beskrivelser, hvilket kan være en utfordring i så måte. Så lenge kravene framkommer klart og entydig, vil imidlertid entreprenøren måtte hensynta disse.

Hva som er «klart og entydig» må nødvendigvis avgjøres konkret i hver enkelt sak, dette sier ikke NS 3420 noe om.

Domstolenes forhold til spørsmålet

Dersom partene ikke klarer å nå en enighet, må tvisten løses med bistand fra domstolene. Det er dermed relevant å se hen til hvordan domstolene forholder seg til spørsmålet om på hvilken måte informasjonen skal gis.

Domstolenes tilnærming til problemstillingen er nært knytte til vanlig avtaletolkning. Domstolenes avtaletolkning tar alltid utgangspunkt i hele kontrakten, som ofte består av flere dokumenter enn mengdefortegnelsen og ev. innledende generelle beskrivelser. Det betyr at anvendelsen av systemet til NS 3420, som redegjort for ovenfor, kun blir en del av en større tolkningsprosess.

Dette kommer også klart til uttrykk i rettspraksis. Det er særlig to føringer fra Høyesterett som bør nevnes når det gjelder spørsmål om tolkning av entrepriseavtalen basert på systemet til NS 3420. Begge disse er behandlet i to velkjente entreprisedommer: Mikadommen i Rt. 2012 s. 1729 og Byggholtdommen i Rt. 2007 s. 1489.

I begge disse dommene fremheves systembetraktningers betydning når avtalen skal tolkes. I Byggholtdommen var spørsmålet for Høyesterett om påslaget for tilstransporterte underentreprenører var inkludert i prisen for rigg og drift. Høyesterett viste først til at den standardiserte posten fra NS 3420 ikke omfattet påslaget for tiltransporterte underentreprenører. Videre konstaterte Høyesterett at byggherren ikke hadde anvendt NS 3420 sitt system for å endre innholdet i den standardiserte posten fra NS 3420, altså det systemet som i dag følger av NS 3420-1 pkt. 5, y6) om endringer, tilleggskrav eller supplerende informasjon. Konklusjonen var at påslaget ikke var inkludert i posten, og entreprenøren fikk dermed medhold i kravet om vederlagsjustering.

I Mikadommen var partene uenige om en post som gjaldt etablering av en steinfylling omfattet steinleveransen til fyllingen eller ikke. Entreprenøren hadde ikke priset inn steinleveransen, fordi den prisbærende posten kun beskrev arbeidet, ikke leveransen av steinen. Høyesterett anvendte det hierarkiske systemet i Statens vegvesens prosesskoder (som er det samme som i NS 3420), og fant da at materialleveransen var beskrevet på et høyere nivå i prosesskoden, og dermed inkludert i posten i mengdefortegnelsen, selv om den ikke var beskrevet i selve posten. (Se artikkelen Den rettslige betydningen av NS 3420 for en nærmere beskrivelse av det hierarkiske systemet). Høyesterett uttalte i premiss 67 at «I tilknytning til det siterte finner jeg grunn til særlig å presisere at når det nærmere innhold i konkurransegrunnlaget skal fastlegges, vil også systembetraktninger kunne ha betydning, og det vil kunne være nødvendig å se samtlige kontraktsdokumenter i sammenheng.» Konklusjonen var at steinen var inkludert i posten, og entreprenøren fikk dermed ikke medhold i kravet om vederlagsjustering.

Den første føringen fra Høyesterett ligger i anvendelsen av systemet til NS 3420 og prosesskoden. Høyesterett anvender standardenes system, og utleder kontraktsforpliktelsen gjennom informasjonen som finnes i systemet, selv om forpliktelsen ikke følger av teksten inntatt i mengdefortegnelsen. Dette er en riktig tilnærming til den rettslige betydningen av NS 3420 og prosesskoden.

Spørsmålet om hvilken betydning informasjon i generell tekst skal ha dersom henvisningssystemet ikke er fulgt, er ikke prøvd for Høyesterett. Dersom prinsippet fra Mikadommen og Byggholtdommen overføres direkte og anvendes konsekvent, betyr det at entreprenøren kan se bort fra denne teksten. Mikadommen og Byggholdtdommen gjelder imidlertid andre forhold som ikke er direkte sammenlignbart, og utfallet av en rettslig prøving av spørsmålet er uklart. NS 3420 gir heller ikke selv anvisning på konsekvensene av at henvisningssystemet ikke følges. Det er sannsynlig at løsningene vil variere alt etter hvordan henvisningen tross alt er gjort, hvor klar den generelle teksten er og arten og omfanget av forpliktelsen tvisten gjelder.

I uttalelsene fra Høyesterett finner vi også den andre føringen, som til en viss grad undergraver Høyesteretts egen aksept av standardenes rettslige betydning. I sitatet ovenfor fra Mikadommen sier Høyesterett at systembetraktninger «vil kunne ha betydning» og at det «vil kunne være nødvendig å se samtlige kontraktsdokumenter i sammenheng». I dette ligger en reservasjon som viser at det ikke er sikkert systembetraktningene gis betydning likevel. Med andre ord kan verken entreprenøren eller byggherren faktisk stole på at domstolene vil følge systemet dersom domstolen mener den samlede tolkningsprosessen leder til et annet resultat, ev. at domstolene mener at resultatet ikke er rimelig. For henvisningssystemets del betyr det at Høyesterett selv har tatt reservasjoner som gjør at domstolene vil kunne føle seg fri til å hensynta den generelle teksten selv om henvisningen ikke er gjort korrekt.

Oppsummering

Oppsummert har NS 3420 et system som håndterer forholdet mellom prisbærende post og generell tekst. Dette systemet bør følges, idet etterlevelse vil skape klarhet i hva entreprenøren skal levere, og minske risikoen for tvist. Konsekvensene av at byggherren velger andre metoder er likevel ikke gitt, og vil kunne variere fra sak til sak.

Som det framkommer kan dagens henvisningssystem forbedres, og Standard Norge kan med fordel se på muligheten for å klargjøre reglene. Det gjelder både hvordan henvisningene skal gjøres, og virkningene av ikke å følge systemet. Både en klarere regel og klarere konsekvenser vil potensielt redusere antall tvister.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.