Innlegg: Klimakrav i TEK bør hensynta byggenes faktiske levetid

Byggenæringen er Norges største fastlandsnæring og må selvsagt bidra i klima- og energiomleggingen. Endrer vi byggereglene, påvirker vi derfor store deler av økonomien, også internasjonalt. Store deler av materialene i en boligblokk produseres utenfor Norge. Klimakrav i TEK (som nå er sendt på høring) kan være et godt klimatiltak, som eventuelt forsterker insentivene som allerede ligger i CO₂ avgiften og kvotesystemet.

Men da må kravene være treffsikre.

50 år som standard for alle bygg er enkelt – men det er også feil

I regjeringens forslag legges det til grunn en beregningsperiode (hvor mange år utslippene fordeles på i klimaregnskapet) på 50 år for alle bygg. Det harmonerer dårlig med virkeligheten. Boligblokker står mye lengre. Det finnes nær 720.000 blokkleiligheter i Norge. Ifølge en rapport fra Oslo Economics, utarbeidet for NBBL, er estimert levetid for boligblokker 143 år. For blokker tilknyttet boligbyggelag er den 158 år. Til sammenligning er levetiden anslått til 62 år for eneboliger og 30 år for andre bygg, inkludert næringsbygg.

Ikke straff evighetsboligene

Når klimakravene beregnes med utgangspunkt i 50 år, mens byggene faktisk står i GODT over 100, risikerer vi å straffe de mest holdbare og bærekraftige byggene. Forskning viser tydelig at ombruk og rehabilitering gir store klimagevinster sammenlignet med riving og nybygg. Levetid er derfor et klimatiltak i seg selv, og helt avgjørende for å unngå utslipp fra næringen. Samtidig vet vi at Norge, med en aldrende befolkning, vil trenge mer blokkbebyggelse. Skjev innretning på klimakravene kan derfor forsterke utfordringene i boligmarkedet, og samtidig gjøre det dyrere å bygge de boligene Norge faktisk trenger mest av: blokkleiligheter nært kollektivknutepunkt, tjenester og arbeidsplasser.

Slik bør det gjøres

Klimakravene bør derfor i størst mulig grad differensieres etter bygningers faktiske levetid fordi levetid forteller mye om byggenes reelle utslipp. Hvilken beregningsstandard som brukes er et aktivt valg. Det kan være krevende å endre beregningsstandardene som brukes i dag, men regjeringen kan tillate justering av kravsnivå dersom bygg dokumenteres med en lengre teknisk eller funksjonell levetid enn 50 år. En slik tilpasning vil ikke være helt prinsipielt ulik justeringen av vektingsfaktorer i energimerkeordningen, der myndighetene har påvirket insentivstrukturen uten å endre selve beregningsmetodikken. En annen løsning kan være å vekte levetiden på bærende konstruksjoner høyere.

Den mest presise løsningen ville likevel vært å fordele materialutslippene ved oppføring over byggets faktiske levetid Det vil være meningsløst om boligblokker behandles likt med bygg man tar sikte på at skal rive og bygge nytt etter 30 år. Bygg som har vesentlig høyere klimautslipp enn boligblokker som står i generasjon etter generasjon, og lagrer stål, betong og karbon.

Blokker lagrer CO₂ til evig tid

Selv om de foreslåtte klimakravene i hovedsak retter seg mot utslipp ved oppføring og delvis i drift, finnes det altså flere måter å belønne og gi insentiv til bygg som faktisk varer. Ved en mulig utvidelse av kravet til hele byggets livsløp og alle bygningsdeler, blir dette enda viktigere. Boligblokker er i praksis evighetsbygg. I borettslag kan riving bare vedtas med to tredels flertall i generalforsamlingen, en beslutningsterskel som i realiteten gjør riving til et unntakstilfelle.

Når regjeringen nå strammer inn klimakravene i TEK, må den derfor belønne bygg som faktisk varer. Ikke forsterker de store utslippspostene innen materialproduksjon og avfall som nybygg og riving medfører. Regjeringen bør differensier kravene etter dokumentert levetid – og starte med å rette opp 50-årsregelen. Da kan vi få både lavere utslipp og få bygget flere boliger folk har råd til.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.