Innlegg: Hvem bærer risikoen for økte tollavgifter i byggeprosjektet?

Samtidig er Norge fortsatt i forhandlinger med USA og Trump truer fortsatt Kina med store tollsatser. NHO har dessuten påpekt at EUs handelsavtale skaper tøffere konkurranse for norske bedrifter.

Konsekvensene for norsk økonomi – og særlig bygge- og anleggsbransjen - er fortsatt usikre. De 100 største aktørene i bransjen har allerede hatt et samlet omsetningsfall i 2024. I en bransje som opererer med lave marginer, høye renter og økte materialkostnader etter pandemien, kan nye tollbarrierer gjøre forsyningskjeden mer uforutsigbar og ytterligere intensivere det økonomiske presset.

Dette aktualiserer et viktig spørsmål: Hvem bærer risikoen for økte tollavgifter i byggeprosjektet?

Ulike løsninger utfra partenes avtale

Hvem av partene som bærer risikoen for økte tollavgifter i byggeprosjekter er avhengig av hva partene har avtalt. Et grunnleggende prinsipp i entrepriseretten er at kontraktspartene bærer risikoen for sine egne ytelser. Avgjørende er derfor hvem av partene som har ansvaret for de materialene som blir rammet av økte tollavgifter. Det kan illustreres ved to typetilfeller:

1. Byggherre leverer materialer

2. Entreprenør leverer materialer

Typetilfelle 1 – Byggherre leverer materialer

Hvis byggherre leverer materialene som er omfattet av økte tollavgifter, vil byggherren som utgangspunkt ha risikoen for prisøkningene på disse materialene. Byggherren kan ikke kreve at entreprenøren dekker disse merkostnadene, med mindre noe annet er uttrykkelig avtalt.

Typetilfelle 2 – Entreprenør leverer materialer

Hvis entreprenøren leverer materialene, vil risikoen for prisøkninger forårsaket av økte tollavgifter i hovedsak avhenge av kontraktens vederlagsformat. Dette gjelder også der byggherren har spesifisert materialene entreprenøren skal levere. Byggherren bærer i disse tilfeller riktignok risikoen for at materialene er egnet, men det er fortsatt kontraktens vederlagsformat som avgjør risikofordelingen for prisøkninger.

Regningsarbeid

Ved regningsarbeider får entreprenøren dekket nødvendige kostnader som materialkostnader. Byggherren bærer dermed risikoen for eventuelle prisøkninger på materialer, så lenge kostnadene har vært «nødvendige» etter standardkontraktene. Et viktig spørsmål er om entreprenøren må velge et rimeligere alternativ dersom tollavgifter fordyrer entreprenørens materialvalg.

Vilkåret «nødvendige kostnader» begrenser entreprenørens valgfrihet av løsninger og materialer. Entreprenøren har en lojalitetsplikt overfor byggherre og skal jobbe rasjonelt og forsvarlig. Entreprenøren må her utføre en forsvarlig vurdering av mulige materialalternativer. Om entreprenøren ikke foretar en slik vurdering, og bestiller materialer med høye tollavgifter, risikerer entreprenør at innkjøpskostnaden ikke blir dekket fullt ut av byggherre.

Prisøkninger på materialer reiser også spørsmålet om entreprenøren ved regningsarbeid har plikt til å bestille materialer tidligere enn planlagt, dersom det vil føre til en lavere kostnad for byggherren. Eksempelvis kan en slik plikt oppstå dersom en leverandøravtale snart utløper og leverandøren har varslet om vesentlige prisøkninger. Det kan være illojalt av entreprenøren å ikke bestille tidligere enn planlagt og eventuelt lagerføre varene selv, hvis entreprenøren vet at en senere bestilling vil koste byggherren langt mer.

Fastpris

Ved tilbudte fastpriser som fikssum eller enhetspriser, vil entreprenøren som utgangspunkt ha risikoen for prisøkninger. Entreprenøren må derfor kalkulere risiko for prisøkninger i sitt tilbud. Entreprenøren kan likevel i noen tilfeller ha krav på vederlagsjustering:

1) dersom byggherren velger nye materialer etter kontraktsinngåelsen

2) dersom økte avgifter kan være et eget grunnlag for vederlagsjustering

Det første tilfellet følger av kontraktens regler om endringer og vederlagsjustering. Det andre tilfellet følger av kontraktens bestemmelser om endrede offentlige avgifter.

Endrede offentlige avgifter

Det følger av NS 8407 punkt 26.3 at

«Endres offentlige gebyrer og avgifter som totalentreprenøren etter kontrakten skal betale etter at han avga sitt tilbud, kan totalentreprenøren påberope seg dette som en endring.»

Bestemmelsen er tilsvarende i de andre standardkontraktene og innebærer at byggherre har risikoen for endringer i offentlige avgifter. Dette gjelder kun avgifter og gebyrer som entreprenøren «etter kontrakten skal betale». Vilkåret stiller krav om tilknytning mellom avgiften og kontrakten. Hvis kontrakten spesifiserer at entreprenør skal betale en konkret avgift eller gebyr, vil en økning i denne avgiften eller gebyret gi entreprenøren rett til å kreve vederlagsjustering.

Om betalingsansvar for avgiften ikke er spesifisert i kontrakten, vil risikofordelingen være annerledes.

Toll- og importavgifter faller utenfor denne bestemmelsen, ettersom slike kostnader anses dekket av lønns- og prisreguleringen (LPS). Dette ble lagt til grunn av lagmannsretten i 2021, hvor retten konkluderte med at en ny flypassasjeravgift ikke kan påberopes som en endring etter bestemmelsen om offentlige avgifter i NS 8406. Selv om entreprenøren måtte betale avgiften for transport av sine arbeidere, manglet avgiften direkte tilknytning til kontrakten. Risikoen for flypassasjeravgiften var derfor hos entreprenør. Slik vil det også være for toll- og importavgifter.

LPS-justering vil ikke alltid være egnet til å fange opp prisøkninger. Overskytende kostnader må i utgangspunktet bæres av entreprenøren. Hvis tollrelaterte prisøkninger blir i et omfang som i vesentlig grad overstiger det som dekkes gjennom LPS-justering, kan det gi grunnlag for avtalerevisjon basert på avtaleloven § 36 eller læren om bristende forutsetninger. Terskelen for avtalerevisjon mellom næringsdrivende er imidlertid svært høy. En ekstraordinær situasjon, som en handelskrig mellom USA og EU hvor Norge står utenfor EUs indre marked, kan likevel aktualisere en revisjon av avtaler som gir urimelige utfall.

Praktiske råd

Da risikoen for økte tollavgifter vil avhenge av hva partene har avtalt, bør bransjeaktører som skal inngå nye kontrakter regulere risikoen for tollavgifter særskilt. Én mulighet er å innta hardship-klausuler knyttet til økte tollavgifter, som gir partene rett til å reforhandle kontraktens vilkår. Videre kan partene bli enige om priseskaleringsklausuler eller tollspesifikke justeringsklausuler, der kostnader knyttet til en gitt prosentvis prisøkning avtales fordelt mellom partene. Slike klausuler er særlig aktuelt for kontrakter med lang varighet eller mange leveranser med kritiske importavhengigheter, som stål og elektronikk. I en tid med økt handelspolitisk usikkerhet kan en grundig risikovurdering og tydelige, men fleksible kontraktsbestemmelser spare partene for kostbare tvister senere.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.