Innlegg: Integrering i praksis

Det er ikke mange slike historier i norsk integreringsdebatt. Men det burde være det. For denne historien handler ikke om velvilje og raushet. Den handler om at en bedrift mangler folk, en mann vil jobbe, og en skole har funnet ut hvordan de to kan møte hverandre.

En modell som burde spre seg 

Gauldal videregående skole på Støren har gjort noe klokt: de har sluttet å vente på at unge elever skal fylle plassene i snekkerverkstedet. Med modulbasert opplæring i bedrift, løpende opptak gjennom hele året og nettbasert undervisning kombinert med skoledager, har de bygget et tilbud for folk som er i jobb, trenger omskolering eller mangler kompetanse i enkeltfag. Folk som ikke kan ta to år ut av livet for å sitte på skolebenken. Folk som er voksne, motiverte og som næringslivet desperat trenger.

Initiativet kom fra Trøndelag fylkeskommune. Det startet med sju elever spredt fra Namsos i nord til Rennebu i sør. Nå er gruppen oppe i fjorten, over halvparten med minoritetsspråklig bakgrunn, og køen av folk som vil inn er lengre enn antall plasser.

Bedriftene venter. Fagarbeiderne mangler 

Jeg representerer snekkerbedriftene i Norge, og vet hva de skriker etter. Det er folk. Ikke hvilke som helst folk. Det er motiverte mennesker som vil lære et håndverk, som vil jobbe med hendene, som vil skape noe som varer.

På Vemundvik Snekkerfabrikk i Namsos har de plass, de har behov, og de er nå et bevis på at det virker.

Det er noe nesten rørende enkelt over det: en bedrift trenger en snekker, en mann vil bli snekker, og en skole sørger for at veien mellom dem ikke blir for lang.

Inkludering som virker, ser slik ut 

Vi bruker store ord om integrering i Norge. Men integrering som bare er et politisk begrep, hjelper ingen. Integrering som er en mann med arbeidstøy som kjører hjem fra sin første arbeidsdag - det betyr noe.

Det Gauldal videregående skole gjør, er ikke revolusjonerende på papiret. Modulbasert opplæring, fleksibelt opptak, tett kobling til bedrift. I praksis er det nettopp det som mangler i norsk yrkesopplæring: vilje til å bøye systemet etter mennesket, ikke omvendt.

Øystein Talsnes og kollegene hans ved skolen har forstått noe som burde være en selvfølge: at den beste rekrutteringen til snekkerfaget ikke skjer i en brosjyre, men ute i en bedrift, med verktøy i hendene og en erfaren fagarbeider ved siden av.

En oppfordring til resten av Trøndelag 

Det er ikke mange skoler i Norge som har tatt dette skrittet. Det bør bli flere.

Til snekkerbedrifter i Trøndelag som sliter med å få tak i folk: ta en telefon til Gauldal vgs. Til politikere i Trøndelag fylkeskommune: dette er en modell verdt å bygge videre på, finansiere skikkelig og spre til resten av fylket.

Og til mannen fra Syria som nå jobber på snekkerverkstedet i Namsos: takk for at du valgte å bli snekker. Vi trenger flere som deg.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.