Innlegg: Bør kommunene kunne stille krav om borettslag i nye boligprosjekter – en treffsikker løsning eller feil medisin i et krevende marked?

Bakgrunnen for forslaget er ønsket om økt bostabilitet og fellesskap. Flere fagorganisasjoner og boligbyggelag har tatt til orde for at borettslag kan gi mer robuste nabolag, blant annet fordi brukereierprinsippet og begrensninger på utleie skaper større forutsigbarhet for beboerne.

Samtidig reises det kritiske spørsmål, spesielt fra byggebransjen og eiendomsutviklere. Det uttrykkes bekymring for at nye reguleringer og bestemmelser om eierform vil kunne slå negativt ut i et marked som allerede opplever lav boligbygging, økte byggekostnader og press på økonomien for både utbyggere og kjøpere. Strengere krav til organisasjonsform kan gjøre enkelte prosjekter mindre lønnsomme, redusere forutsigbarheten for utbyggere og i ytterste konsekvens føre til at færre prosjekter blir realisert. Det kan også innebære at boligkjøpere mister friheten til å velge den eierformen som passer best for deres situasjon.

Regjeringen begrunner likevel forslaget med at kommunene trenger flere verktøy i verktøykassen – og at krav om borettslag gjelder kun der det er saklig og lokalt begrunnet. Men behovet for nøyaktig denne typen regulering bør etter vårt syn diskuteres nærmere. De siste årene har både borettslagsloven og eierseksjonsloven blitt revidert flere ganger, nettopp for å styrke stabilitet og redusere negative effekter av utleie og spekulasjon. Med strengere begrensninger på utleie allerede i kraft, kan man spørre: Er ytterligere plankrav om borettslag nødvendig, eller overlappes hensikten allerede av dagens ordninger?

Videre kan det stilles spørsmålstegn ved hvilke tiltak som faktisk løser de store utfordringene i dagens boligmarked. Norge har i dag en boligkrise preget av lav byggeaktivitet, høye priser og press på førstegangskjøpere. Flere har pekt på andre og kanskje mer treffsikre tiltak, som for eksempel leie-til-eie-modeller, økt tilgang på rimelige tomter eller etableringsstøtte for unge i pressområder. Det kan argumenteres for at utbyggere og boligkjøpere først og fremst trenger rammebetingelser som stimulerer til mer boligbygging og økt tilbud, heller enn nye krav som kan bremse utviklingen.

Avslutningsvis er det også verdt å reflektere over hvor stor betydning selve organisasjonsformen egentlig har for beboerne. Så lenge bomiljøet er trygt og velfungerende, vil de fleste prioritere boligtype, beliggenhet, pris og praktiske forhold – og trolig ha mindre fokus på juridisk organisering, så lenge vilkårene er forutsigbare. Kommunal- og distriktsdepartementet fremhever imidlertid at borettslagsformen (i utgangspunktet) forutsetter at eierne bebor boligene selv, hvilket bidrar til å bygge opp under eierlinjen i norsk boligpolitikk.

«Om lag én million innbyggere leier boligen de bor i, og mange av dem som leier er fornøyde med leieforholdet sitt. På mange måter fungerer leiemarkedet godt. Det er et fleksibelt marked hvor boliger kan komme til og trekkes raskt ut ved behov. Samtidig opplever en høyere andel leiere, sammenliknet med eiere, utfordringer med dårlige og uforutsigbare boforhold. Det er særlig problematisk for barnefamilier, og kan bidra til utfordringer i bomiljøene», se Prop. 161 L (2024–2025) s. 5.

Det sentrale spørsmålet blir dermed om krav til borettslag som organisasjonsform faktisk gir kommunene tilstrekkelig handlingsrom til å forbedre bomiljøene, eller om det i stedet innebærer utilsiktede negative konsekvenser i et allerede utfordrende boligmarked.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatternes regning.