Innlegg: Boligkrisen vi nekter å ta inn over oss – og politikernes svik

For fakta er dette: Vi bygger nå ca 13.000 boliger i året – dette er under det laveste nivået vi så under finanskrisen i 2008 - 2009. Vi har ikke sett tilsvarende lave byggetall siden etterkrigstiden. Dette skjer i en tid hvor befolkningsveksten fortsetter, der unge mennesker står i kø for å kjøpe sin første bolig, og der boligmarkedet for lengst har blitt en uoppnåelig drøm for førstegangsetablerere. Ifølge Prognosesenterets måling pr 1. halvår 2025 ligger 12-måneders rullerende igangsettinger hele 49% under boligbehovet i Norge.

En bransje i fritt fall 

Nedgangen i boligbyggingen er ikke ny. Den har vart i fem år. Fem sammenhengende år med tilbakegang for den største fastlandsnæringen vi har. Fem år hvor alarmklokkene har ringt, men uten at noen har våknet.

Byggebransjen ligger med brukket rygg. Likevel møter den politiske ledelsen dette med stillhet – eller, i beste fall, med ansvarsfraskrivelse forkledd som optimisme.

"Lav arbeidsledighet" – en politisk illusjon 

Regjeringen viser ofte til lav arbeidsledighet som bevis på at situasjonen er under kontroll. Men denne såkalte lave ledigheten skjuler en brutal virkelighet: Bygningsarbeidere har rett og slett forlatt landet. De fleste utenlandske arbeidere har reist hjem – de ser ingen fremtid i en norsk byggenæring uten aktivitet – derav ingen utslag på ledighetsskalaen.

Det er flere aktører i bransjen som har tatt til ordet for dette, senest adm.direktør i NHO Byggnæringen, Nina Solli i et innlegg i Byggeindustrien den 28. juli.

Etter hennes vurdering handler ikke boligkrisen bare om private boliger, men også det faktum at det er behov for 15 000 studentboliger, 6000 kommunale utleieboliger, 12000 trygghetsboliger og 13000 sykehjems- og omsorgsplasser.

Dermed står vi ikke bare i en akutt krise – vi beveger oss rett mot en langsiktig katastrofe. For hvordan skal vi da nå målet om 130.000 nye boliger innen 2030? Det fremstår som en utopisk drøm. Uten arbeidskraft vil det rett og slett ikke være mulig. Målet er ikke bare ambisiøst – det er totalt villedende.

Bruktboligprisene stiger – og politikerne sover 

Samtidig stiger bruktboligprisene. Det er en direkte konsekvens av at det ikke bygges nytt. Når tilbudet ikke øker, men etterspørselen gjør det, går prisene til værs. Det har de aller fleste lært i grunnskolen – men våre fremste politikere ser ikke ut til å ha fått med seg det.

For unge mennesker er det blitt umulig å komme inn på boligmarkedet. Førstegangsetablerere presses ut. Leiemarkedet blir mer presset, og ulikhetene vokser. Alle vet hva som skjer. Likevel er det ingen som reagerer.

Bransjens egne advarer – men blir ignorert 

Bransjen har advart lenge, men den politiske ledelsen har ikke tatt dette på alvor. Det har vært og er en fullstendig mangel på handlekraft. I perioden 2022 og frem til i dag er det registrert 3 747 konkurser i bygg- og anleggsbransjen. I 2024 utgjorde konkurser i denne bransjen nærmere 30% av alle konkurser i landet.

Det finnes ingen unnskyldning for det som nå skjer. Når én av de viktigste motorene i norsk økonomi knekkes, skulle man tro det ville utløse krisemøter i regjeringen. I stedet får vi tomme løfter, bortforklaringer og åpenbar feilinformasjon i beste sendetid.

Tiden er i ferd med å renne ut 

Det finnes fortsatt tid til å handle, men det må skje nå. Det må komme konkrete tiltak, investeringer, støtteordninger og regulatorisk forenkling som gjør det mulig å bygge igjen. Hvis ikke, vil vi se at boligkrisen forverrer seg ytterligere – og det vil ta tiår å rette opp.

Nina Solli kommer i sitt innlegg med forslag til tiltak som det er lett å stille seg bak:

- Økte rammer i Husbanken

- Tallfestede boligmål for hver kommune slik at kommunene forplikter seg og må levere på uttalte mål.

- Redusert saksbehandlingstid i byggesaker.

Tre gode forslag fra NHO som det haster med å innføre.

I tillegg registrerer man at materialkostnadene skyter i været samtidig som forskrifter og tekniske detaljer er innført med krav som bidrar til ytterligere kostnadsøkning.

Det må derfor legges til rette for å kunne bygge enklere og mindre boliger for å få ned kostnadene og for å ha boliger som er tilrettelagt for førstegangsetablereren og de som er enslig. I følge SSB bor det kun én person i 40% av alle husstander i Norge.

Statsministerens optimisme er ikke bare misvisende. Den er farlig. Den hindrer handling i en tid der handling er helt avgjørende.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.