Trigget frem av nedstengte grenser og importsmitte, fikk gårsdagens debatt program på NRK, Debatten, overskriften «Norge og den utenlandske arbeidskraften».

Den norske arbeidslivsmodellen, glorifisert i et rosenrødt trepartssamarbeid, har fått seg en ripe i lakken. Norske arbeidsgivere varsler massepermittering og driftsstans i viktige prosjekter som følge av en akutt mangel på arbeidskraft etter nedstengningen av grensene. Det ble stilt spørsmål om hvor norsk er denne modellen vi liker å trekke frem som den ideelle måten å organisere arbeidslivet vårt på, når vi har gjort oss helt avhengig av lavtlønnet utenlandsk arbeidskraft. En kvart million arbeidsinnvandrere sørger for at hjulene går rundt i nær sagt alle næringer, og parallellene ble trukket til Kuwait.

Selvfølgelig er vi avhengig av arbeidsinnvandring og behovet forsterkes av arbeidsinnvandringen. Oppheving av grensekontroll og fri flyt av arbeidskraft i Schengen-sonen har ført til en utømmelig tilgang på billig arbeidskraft. Dette, i kombinasjon med en bemanningsbransje som har fått vokse fritt etter at forbudet mot privat arbeidsformidling ble fjernet i 2000, har ført til at store deler av industrien og byggenæringen nå baserer sin produksjon på ufaglært innleid arbeidskraft. Resultatet blir lav status og norsk ungdom skyr de jobbene som ikke kan lønne dem tilstrekkelig for å leve et anstendig liv i Norge. Selv om andelen som søker seg til yrkesfag har vært relativt stabil på landsbasis, har den nærmest kollapset for enkelte tradisjonelle håndverksfag i bl.a. byggenæringen. De få som gjennomfører med fag- og svennebrev er så attraktive at de «headhuntes» ut av produksjonen og over i mellomleder stillinger for å lede og detaljstyre den stadig økende horden av ufaglærte arbeidsinnvandrere. Den nedadgående spiralen vil aldri stanse om vi ikke regulerer enten tilgangen eller stiller krav til fagkompetanse hos de utførende.

Vi har to vesentlige forskjellige produksjonsmodeller i Norge. Den tradisjonelle som baserer sin produksjon på fagkompetanse. Drevet frem gjennom århundrer med kompetanseoverføring mellom faglærte og lærlinger i et praksisfelleskap. Her blir produksjonen en opplæringsarena som ikke bare produserer kvalitetshåndverk, men også selvstendige og løsningsorienterte håndverkere som fører fagene videre gjennom fagopplæring til nye generasjoner. Denne delen av næringslivet er hovedleverandøren av fagkompetanse og innovasjon i yrkesfagene.

Den andre produksjonsmodellen er den vi fikk beskrevet i gårsdagen debattprogram. En produksjonslinje som kun fungerer dersom det er rikelig tilgang på stadig ny og billig arbeidskraft. En produksjonsmodell som ikke krever produksjonsarbeidere med bred fagkompetanse, men klarer seg bra med tilstrekkelig antall hender under en dyktig ledelse. Her er det kun timesprisen på et par hender som er avgjørende for lønnsomheten, og kompetansebygging er kostnadsdrivende og et nødvendig onde for offentlige anskaffelser.

Det er denne delen av næringslivet som nå roper etter unntak og lempelser i regelverket. De truer med massepermitteringer og stans i produksjonen hvis de ikke får inn sine billige hender innen 14 dager. For en gang skyld opplever vi et regelverk som faktisk gir kompetansebedriftene med egne kortreiste fagarbeider en fordel. De overlever lenger enn 14 dager med stengte grenser. De er fornøyde med strenge smittevernstiltak og karanteneregler. Men det som vil være kritisk for disse bedriftene, er om presset for å åpne grensen blir så stort at det innføres nye massive tiltak og innstramninger for å få inn arbeidsinnvandrerne. Dette vil i så fall påføre de som alltid strekker seg langt for å etterleve påbud og forbud store ekstra kostnader, og gjøre konkurranse fordelen til de som kynisk og bevisst slurver med tiltak og regelverk bare enda større.

Ja, vi er blitt avhengig av arbeidsinnvandring. Etter hvert er også kompetansebedriftene avhengig av arbeidsinnvandring. Den store forskjellen er at kompetansebedriftene er villig til og avhengig av å investere i kompetansebygging og en fast arbeidsrelasjon til sine arbeidsinnvandrere. Den delen som kun er avhengig av prisen for et par hender vil alltid søke i nye geografiske områder etter enda billigere arbeidskraft for å øke lønnsomheten.

Det mest oppløftende i gårsdagens debattprogram var at regjeringen stilte med barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad. Ikke fordi han hadde så mye å tilføre diskusjonen i forhold til arbeidslivsmodellen, men fordi fremtidens norske modell avhenger av at vi gjør yrkesfagene attraktive for den kommende generasjon av egenprodusert ungdom.

Dette er et leserinnlegg, og meninger i innlegget står for forfatterens regning.