Innlegg: Fra digital vare­handel til en sammen­hengende verdi­kjede

Mikkel Nielsen har en viktig presisering til mitt innlegg: Varehandelen har allerede digitalisert store deler av sin verdikjede. Produsenter og byggevarehandel har etablert felles strukturer som gjør at produktinformasjon, bestillinger og fakturaer kan flyte mellom virksomheter. Det bør resten av næringen ta læring av og bygge videre på.

Les også:

Innlegg: Verdikjeden er lenger enn den digitale modellen

Den neste produktivitetsgevinsten ligger i å koble den prosjekterte modellen til handelen – og føre koblingen videre til det ferdige byggverket og forvaltningen av det.

Her må vi løse to oppgaver.

Den første er å gjøre prosjekterte krav anvendelige i innkjøp. En digital modell kan inneholde tusenvis av objekter med krav til blant annet brannmotstand, lydisolasjon, bæreevne og varmeisolasjon. Disse kravene burde kunne leses maskinelt og brukes til å finne produkter med dokumenterte egenskaper som oppfyller dem. Når produktet er valgt, kan bestillingen gå videre inn i den digitale varehandelen.

IFC-standarden, ISO 16739-1, gir oss en åpen struktur for å utveksle modellinformasjon, inkludert egenskaper og relasjoner. På produktsiden gir europeiske produktstandarder grunnlag for å beskrive og dokumentere produktegenskaper. Digitaliseringen av denne informasjonen skjer blant annet gjennom arbeidet i PDT Norge og hos produktinformasjonsleverandører som Byggtjeneste.

Men det finnes ikke en gjennomgående, omforent kobling som gjør at modellens krav og produktets dokumenterte ytelse automatisk kan sammenlignes. Vi må koble egenskapsdefinisjoner, enheter, klasser og relevante prøvingsmetoder. Et likt egenskapsnavn er ikke tilstrekkelig dersom betydningen er forskjellig. Her kan dataordbøker som BuildingSMART International har utviklet holde styr på entydige definisjoner av egenskaper.

Dette er en overkommelig oppgave for bransjen, men den må gjøres hvis vi vil være digitale. EUs nye byggevareforordning legger opp til digitale produktpass. Da bør vi sørge for at produktinformasjonen kan brukes direkte fra prosjektering til innkjøp og forvaltning.

Den andre oppgaven er å bevare tilhørigheten gjennom hele løpet.

Handels- og logistikksystemene kan vite hvilket produkt som er bestilt og levert, og hvilken dokumentasjon som følger med. Men koblingen til den bestemte forekomsten og systemet i byggverket følger ikke nødvendigvis med. Dermed må byggeieren rekonstruere sammenhengen senere.

På et møte denne uken med GS1 og Sweco diskuterte vi nettopp dette. GS1 har mye å tilby gjennom sine standarder for identifikasjon av varer, individuelle produkter og logistiske enheter. I byggverket har vi standarder for struktur og referansebetegnelser, blant annet TFM etter NS 3457-7 og RDS etter IEC/ISO 81346-serien.

Hypotesen vår er at en bevart kobling til objektets forekomstidentifikasjon kan automatisere jobben med å strukturere dokumentasjonen i FDVU-systemet. Koblingen må følge bestilling, leveranse, montasje, ferdigstillelse og overdragelse – og vedlikeholdes når produkter erstattes eller løsninger endres.

En produktidentifikator forteller oss hvilket produkt vi har. Forekomstidentifikasjonen forteller oss hvilken plass det har i dette byggverket. Vi trenger en varig sammenheng mellom disse identitetene.

Da kan dokumentasjonen knyttes til riktig objekt og system når produktet monteres. Det gir et bedre grunnlag for entreprenørens dokumentasjon, klimaregnskap og byggeierens forvaltning, drift, vedlikehold og utvikling.

BuildingSMART Norge blir gjerne med på å finne løsningen sammen med Byggtjeneste, GS1, rådgivere, entreprenører, produsenter og byggeiere. Mikkel har rett i at næringen selv må definere logikken og spillereglene.

Standardene og åpne formater gir oss mye av grunnlaget. Nå må vi bruke dem sammen.

Varehandelen har vist hva felles spilleregler kan utrette. La oss føre den erfaringen hele veien fra prosjektert krav til dokumentert, montert produkt og forvaltning.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatternes regning.