Innlegg: Verdikjeden er lenger enn den digitale modellen

I handelsleddet som distribuerer store volumer av varer fordelt på millioner av transaksjoner, flyter informasjonen allerede på tvers av virksomheter. Produsenter og byggevarehandel utveksler produktinformasjon, ordrer og fakturaer etter en felles struktur, uten at den må tolkes på nytt i hvert ledd. Det har ikke skjedd fordi én aktør gikk foran. Det skjedde fordi volumet gjorde manuelt arbeid for dyrt, og fordi ingen kunne løse det alene. Bransjen ble enig om spillereglene. Entreprenørene – som neste ledd i verdikjeden - er nå i ferd med å dra nytte av dette.

Dette viser at Sunesens resept virker: Felles struktur og enighet om standarder fjerner ikke konkurransen, den flyttes dit den skaper verdi.

Den samme erfaringen viser også hvor det stopper. I den digitale modellen til den prosjekterende er en vegg eller en dør et generisk objekt med krav til egenskaper. På byggeplassen til den utførende er det et bestemt produkt fra en bestemt leverandør. Mellom de to finnes det sjelden en maskinlesbar kobling. Informasjonen som finnes kvalitetssikret og maskinlesbart om produktet, må derfor allikevel hentes inn og legges til manuelt. Et paradoks i en bransje som jakter redusert byggekost.

Det merkes best i utførende ledd. Klimaregnskapet blir dyrt, fordi det er for krevende å koble mengdene i modellen til de produktene som faktisk ble levert. Dokumentasjonen til byggeier samles inn på slutten av prosjektet, dokument for dokument. Industrialiseringen Sunesen etterlyser, forutsetter at egenskaper, produksjon og logistikk henger sammen fra prosjektering til montasje. Det gjør de ikke så lenge modellen med generiske objekter og varen med spesifikke produktdata beskrives i hvert sitt språk.

Hvorfor er det slik? Der volum ga kommersielle insentiver til å standardisere prosesser og regelverk i handelsleddet, er insentivene for standardisering mindre tydelige mellom øvrige spillere i verdikjeden.

Sunesen skriver at offentlige bestillere ikke trenger å si det samme, men bør bruke samme grammatikk. Det samme gjelder modellen og produktet. De skal ikke inneholde det samme, men de må kunne forstå hverandre.

Her kommer det drahjelp utenfra. EUs nye byggevareforordning innfører digitalt produktpass, og produktegenskaper skal etter hvert foreligge maskinlesbart i.h.t. felles europeiske standarder. Det vil skje uansett hva vi gjør i Norge. Spørsmålet er om informasjonen blir enda et datasett ved siden av modellen, eller om vi sørger for at den kan brukes direkte i prosjektering, innkjøp, klimaregnskap og forvaltning.

Jeg støtter derfor Sunesens oppfordring til politikerne. Krav i byggesaken og en samordnet utøvelse av den offentlige bestillerrollen vil gi markedet en retning. Når de kravene utformes, må produktinformasjon være en del av bildet, ikke et eget spor.

Men, politisk handling fritar ikke næringen for ansvar. Felles spilleregler i varehandelen ble til gjennom samarbeid, lenge før noen krevde det. Standardene som trengs for å koble modell og produkt, finnes i stor grad allerede. Det som mangler, er viljen til å investere tid i å definere logikk og kjøreregler som gjør at vi kan lage koblingene, og deretter at vi tar dem i bruk på samme måte, på tvers av prosjekter og virksomheter. Det arbeidet kan ingen myndighet gjøre for oss.

Norge har digitalisert byggene, og bransjen har samarbeidet om å digitalisere varehandelen. Den neste produktivitetsgevinsten ligger i å koble de to.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.