Innlegg: Slutt på særlig uavhengige stillinger i bygg- og anleggsprosjekter?

Dommen kan få betydning for mange arbeidsforhold i bransjen, og går langt i å angi at funksjonærer som arbeider på bygg- og anleggsprosjekter ikke kan anses som særlig uavhengige, selv om disse har stor grad av fleksibilitet knyttet til organiseringen av sin arbeidshverdag. Samtidig understreker dommen at vurderingen må gjøres konkret, og det er dermed ingen automatikk mellom dommens resultat og stillingstitler.

Kort om saken

Saken gjaldt en prosjektleder i et entreprenørselskap på Vestlandet, som krevde erstatning for manglende overtidsbetaling fra tidligere arbeidsgiver. Det avgjørende i saken var om prosjektlederens stilling var å anse som "særlig uavhengig", jf. arbeidsmiljøloven § 10-12 andre ledd, slik at det var adgang til å avtale en fast lønn som inkluderte godtgjørelse for overtidsarbeid.

Prosjektlederen hadde ansvar for totalentrepriser i størrelse opp til kr 100 mill., og arbeidet besto i typiske prosjektlederoppgaver som fremdriftsplanlegging og -styring, ressursplanlegging, styring av underentreprenører, endringshåndtering, HMS osv. Det er verdt å merke seg at de beskrevne oppgavene fremstår som helt alminnelige prosjektlederoppgaver, hvilket tilsier at dommens overføringsverdi kan være stor. Samtidig er det sentralt i Høyesteretts begrunnelse at det ikke er oppgavene i seg selv som er avgjørende, men graden av frihet med hensyn til arbeidsmengde og arbeidstidspunkter. Entreprenøren hvor prosjektlederen var ansatt gikk konkurs i 2021, og prosjektlederen krevde deretter etteroppgjør for overtid.

Både tingrett og lagmannsrett kom til at prosjektlederen hadde en «særlig uavhengig stilling» etter arbeidsmiljøloven § 10-12 andre ledd, og dermed falt utenfor arbeidstidsreglene – inkludert retten til overtidsbetaling. Lagmannsretten la vekt på at prosjektlederen selv avgjorde hvilke arbeidsoppgaver som skulle gjøres og hvordan de skulle utføres, at han ikke førte timelister, og at han hadde en «veldig fri rolle» i det daglige.

Høyesteretts vurdering: Styring av eget arbeidsomfang og arbeidstidspunkt har stor vekt

Høyesterett kom frem til motsatt konklusjon. Høyesterett slo fast at bestemmelsen er en snever unntaksregel, og at det avgjørende ikke er om arbeidstakeren har fleksibel arbeidstid eller stor frihet i hvordan arbeidsoppgavene løses. Høyesterett formulerte kjernen i vurderingen slik:

«For å bli rekna som ei særleg uavhengig stilling, må ho for arbeidstakaren innebera tydeleg og openberr uavhengigheit. I denne vurderinga vil det vera sentralt om arbeidstakaren har stor fridom til å bestemme omfanget av og tidspunkta for arbeidet.»

Med andre ord: Det holder ikke at arbeidstakeren selv kan styre hvordan arbeidsoppgavene utføres og har fleksibel arbeidstid. Det avgjørende er om vedkommende har stor frihet til å bestemme når han eller hun skal jobbe, men også hvor mye.

Om arbeid i prosjekt uttalte Høyesterett:

"A [prosjektlederen] kunne rett nok styre arbeidsoppgåvene i prosjekta og hadde stor fridom i korleis dette arbeidet skulle gjerast. Men han hadde avgrensa rådvelde over eiga arbeidsmengd og bestemte heller ikkje fritt når arbeidet skulle gjerast. Som prosjektleiar i dei ulike byggjeprosjekta arbeidde han under rammevilkår som reelt avgrensa høvet til å bestemme over eiga arbeidstid."

I den konkrete vurderingen gikk Høyesterett dermed ganske langt i å slå fast at funksjonærer i prosjekt sjeldent har en særlig uavhengig stilling, fordi arbeidstiden i stor grad styres av prosjektet og ytre rammebetingelser. Vurderingen er følgelig ikke kun et spørsmål om hvorvidt den ansatte kan styre sin hverdag overfor arbeidsgiver – men også overfor kunden. At man har det relativt fleksibelt er ikke nok. Vurderingen er likevel konkret, og det blir også trukket frem at prosjektlederen flere ganger hadde bedt om avspasering, hvilket tilsa at han ikke sto fritt til å styre arbeidstiden.

Høyesterett mente tingretten og lagmannsretten i for stor grad hadde rettet oppmerksomheten mot hvor selvstendig prosjektlederen var i selve utførelsen av arbeidsoppgavene – og for lite mot hvor mye kontroll han faktisk hadde over arbeidsmengde og arbeidstidspunkt. Det er det siste Høyesterett trekker frem som særlig relevante momenter.

Dommens betydning for aktører i bransjen

Prosjektledere, anleggsledere, arbeidsledere og andre funksjonærer i bygg- og anleggsbransjen er nettopp den type stillinger saken gjaldt: medarbeidere med stort ansvar og stor frihet i hvordan arbeidet organiseres, men hvor arbeidsmengden og arbeidstidspunktene i stor grad vil kunne styres av prosjektene de arbeider i. Det er denne kombinasjonen – stor frihet i arbeidsutførelsen, men ikke tilsvarende frihet over omfang og tidspunkt – som Høyesterett nå angir at ikke er tilstrekkelig for unntaket.

Mange bygg- og anleggsselskaper har i dag arbeidsavtaler med funksjonærer som forutsetter at overtid er inkludert i lønnen, uten at det utbetales overtidstillegg. Etter denne dommen er det en reell risiko for at slike avtalevilkår ikke står seg for en stilling som i praksis styres av prosjektets fremdrift – selv om stillingen har tittelen «prosjektleder» eller lignende, og selv om vedkommende har stor frihet i det daglige arbeidet. Det må samtidig understrekes at Høyesterett angir at vurderingen må gjøres konkret for hver enkelt stilling – det slås ikke generelt fast at prosjektledere i bygg- og anleggsbransjen ikke kan anses som "særlig uavhengige stillinger".

Hva bør bygg- og anleggsselskaper gjøre nå?

• Gå gjennom arbeidsavtalene til prosjektledere og andre funksjonærer, og vurder om vedkommende stillingskategori reelt har frihet til å bestemme omfanget av og tidspunktet for eget arbeid, eller om dette i praksis styres av prosjektene.

• Vurder justering av lønns- og bonusordninger for stillinger som trolig ikke lenger kan anses unntatt. Dersom de aktuelle stillingskategorier har bonusordninger, vil det normalt ligge innenfor arbeidsgivers styringsrett å justere bonusordningene som følge av at det fremover må ytes overtidskompensasjon.

• For stillinger som ikke anses som "særlig uavhengige", vil løsningen med hensyn til arbeidstid trolig være gjennomsnittsberegning iht. arbeidsmiljøloven kap. 10. Dette vil fortsatt gi stor grad av fleksibilitet hva gjelder arbeidstid, selv om ordningen også har tydelige rammer.

• Det er en risiko for at arbeidsgivere kan motta krav om etterbetaling av overtid fra nåværende eller tidligere ansatte. Høyesterett er tydelig på at vurderingen må være konkret, slik at hver enkelt stilling må vurderes hver for seg. Slike krav vil også kunne begrenses av foreldelsesfrister og alminnelige bevisregler om at den som fremsetter et krav har bevisbyrden for kravet.

Oppsummert er dommen et klart signal om at unntaket for «særlig uavhengig stilling» skal tolkes snevert, og at bruk av prosjektlederstillinger uten overtidsbetaling bør vurderes på nytt.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatternes regning.