Innlegg: Asbesten er forbudt – men ikke borte

Når en ung arbeidstaker går på jobb om morgenen, er det få som tenker på at arbeidet de utfører i dag kan gjøre dem alvorlig syke flere tiår fram i tid. Risiko forbinder vi ofte med det akutte. Med ulykken som skjer her og nå. Hendelsen som plutselig snur livet opp ned.

Men noen av de største farene i arbeidslivet er de vi ikke ser. De som kommer stille. Langsomt. Og ofte oppdages altfor sent.

Asbest ble forbudt i Norge i 1985, og problemet burde sånn sett tilhøre en annen tid. Men asbesten forsvant ikke da den ble forbudt. Den er fortsatt i vegger, tak, rørisolasjon og tekniske installasjoner i tusenvis av norske bygg.

Samtidig vet vi at sykdom etter asbesteksponering ofte utvikler seg langsomt. Det kan ta mange år, i noen tilfeller flere tiår, fra fibrene pustes inn til sykdommen viser seg. Asbest kan blant annet føre til lungekreft og lungehinnekreft – alvorlige sykdommer som kan få konsekvenser langt inn i fremtiden.

Utviklingen i asbestsykdom kan beskrives som flere bølger. Den første bølgen kom blant dem som utvant og produserte asbesten. De arbeidet tett på fibrene, ofte uten kunnskap om hvor alvorlig eksponeringen kunne være.

Den andre bølgen kom blant dem som bygde samfunnet med materialene. På verftene langs kysten. I industrien. På byggeplassene. Blant håndverkere som isolerte rør, monterte plater og jobbet med produkter som ble sett på som moderne og nyttige, men som senere viste seg å være livsfarlige.

Konsekvensene av denne bølgen lever fortsatt med oss. Mange familier har opplevd at sykdom har dukket opp flere tiår etter at eksponeringen fant sted. Mange har mistet en far, en mor, en ektefelle eller en arbeidskamerat. En arbeidsdag på 1970-tallet kan fortsatt kaste lange skygger inn over et menneskeliv i dag.

Nå ser vi konturene av en tredje bølge. Ikke fordi asbest fortsatt produseres eller brukes i Norge, men fordi den fortsatt finnes i bygninger rundt oss. I vegger, tak, gulv og tekniske installasjoner.

Hver gang et gammelt bygg skal rehabiliteres, bygges om eller rives, kan fibrene igjen bli satt i bevegelse dersom arbeidet ikke planlegges og gjennomføres riktig. Utfordringen er at denne risikoen ofte møter mennesker som ikke forventer den. Mennesker som ikke ser seg selv som asbestarbeidere.

Et konkret eksempel på dette fikk vi i sommer, da Arbeidstilsynet gjennomførte tilsyn ved en ungdomsbedrift på Vestlandet etter å ha fått inn et tips.

Virksomheten tok på seg mindre jobber og forefallende arbeid, og hadde unge arbeidstakere i arbeid. Da vi kom på tilsyn, møtte vi flere ungdommer i tenårene som var i gang med riving i et eldre kontorbygg. Bygget inneholdt asbest, men det var ikke gjort noen undersøkelser av bygget på forhånd av hverken byggherre eller leder av virksomheten. Ungdommene hadde ikke nødvendig beskyttelse, og de visste heller ikke hvilken risiko de var utsatt for.

Det gjorde inntrykk. Ikke bare fordi regelverket ikke var fulgt, men fordi situasjonen viser hvor sårbar kunnskapen om asbest kan være. Disse ungdommene var født lenge etter at asbest ble forbudt i Norge. De hadde knapt hørt om asbest, og kjente ikke til farene de kunne bli utsatt for når arbeidet ble gjort uten godkjent sikkerhetsutstyr og trygge prosedyrer. Asbesten er fortsatt her. Det er farene også.

Kunnskapen om asbest er i ferd med å bli svakere samtidig som risikoen fortsatt finnes. Dagens unge arbeidstakere har ingen egne erfaringer med stoffet. Derfor er de avhengige av at voksne tar ansvar. At arbeidsgivere, byggherrer og oppdragsgivere stiller de riktige spørsmålene før arbeidet starter. At noen kartlegger bygget. At noen stopper opp og spør: Kan det være asbest her?

Behovet for slik kunnskap blir ikke mindre i årene som kommer. Tvert imot. Norge skal energieffektivisere bygninger, rehabilitere og bygge om. Det er nødvendig for klimaet og for fremtiden. Men det betyr også at flere mennesker vil arbeide i eldre bygg der asbest kan finnes. Dermed øker betydningen av god kartlegging, gode risikovurderinger og god kompetanse.

Den gode nyheten er at asbestsykdom kan forebygges. Vi vet hva som skal til. Vi kjenner risikoen. Vi har kunnskapen. Hver eksponering som unngås i dag, kan bety at et menneske slipper alvorlig sykdom flere tiår fram i tid.

Det er derfor Arbeidstilsynet ønsker den nye asbestportalen velkommen. Den bidrar til å gjøre kunnskapen lettere tilgjengelig. Den kan hjelpe arbeidsgivere, arbeidstakere, byggherrer og oppdragsgivere til å oppdage risiko tidligere og ta bedre beslutninger før arbeidet begynner. Den kan bidra til at flere stiller spørsmål og gjør de riktige grepene, før veggen åpnes, taket rives eller rehabiliteringen starter.

For til syvende og sist handler ikke dette om bygninger. Det handler om mennesker. Om ungdommen på sitt første oppdrag. Om håndverkeren som skal kunne stå i jobb gjennom et helt arbeidsliv. Om familien som forventer å få sine kjære hjem etter endt arbeidsdag. Og om retten til å kunne bli gammel uten å måtte betale med helsa for jobben man gjorde som ung.

Asbest er ikke historie. Den finnes fortsatt i byggene våre, og risikoen oppstår hver gang vi glemmer det. Men hvis vi tar kunnskapen på alvor, kan vi hindre at fortidens feil blir framtidens sykdom.

Det viktigste er å oppdage og håndtere risikoen før arbeidet settes i gang. Hver eneste eksponering som unngås i dag, er en investering i noens framtidige helse. Den investeringen kan bety forskjellen mellom sykdom og et langt, friskt liv.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.