Innlegg: Bolig­byggingen trenger et produktivitets­løft 

Norge har ikke bare en boligkrise. Vi har også et produktivitetsproblem i byggenæringen.

Høye renter, svak kjøpekraft, økte kostnader og langsomme planprosesser gjør regnestykket i nye boligprosjekter vanskeligere.

Men bransjen kan ikke sitte og vente på lavere renter og politiske endringer – vi må også spørre hvorfor vi ikke får mer ut av menneskene, dataene og teknologien vi allerede har. 

Tall fra SSB viser at arbeidsproduktiviteten i norsk bygge- og anleggsvirksomhet har falt med rundt 15 prosent fra 2000 til 2025. I samme periode økte den med om lag 44 prosent i Fastlands-Norge og 51 prosent i industrien.  

Tallene viser ikke hele bildet: Når en større del av byggingen for eksempel skjer gjennom prefabrikasjon, kan verdiskapingen bli registrert i industrien fremfor i byggenæringen. Men forskjellen er for stor til å avfeies. 

Også myndighetene har fått øynene opp for dette. Regjeringen har begynt å se på reguleringsprosessen for å nå boligbyggemålet for 2030, og tidligere i år fikk Forskningsrådet i oppdrag å kartlegge produktivitetsutviklingen. 

Det finnes ikke én enkel forklaring på utviklingen. Men fragmenterte prosesser, mange overleveringer, begrenset standardisering og utilstrekkelig datautveksling er blant områdene bransjen selv kan gjøre noe med. 

Vi trenger bedre datautveksling 

Byggebransjen er allerede digital, men i isolerte øyer. Utfordringen er ikke nødvendigvis mangel på teknologi, men at informasjonen ofte er fordelt på systemer, bedrifter og fagområder som ikke samhandler godt nok.  

De samme opplysningene registreres flere ganger i tilbud, kalkyler, fremdriftsplaner, innkjøp og dokumentasjon. Det tar tid, øker risikoen for feil, og når prosjektet endrer seg, når ikke informasjonen alltid frem til alle som trenger den. 

Bedre datautveksling kan gjøre disse prosessene enklere og mer presise. Data bør registreres én gang og brukes videre gjennom hele prosjektet, fra planlegging og prosjektering til utførelse og drift. 

Et godt eksempel ser vi i reguleringsprosessen. I sommer lanserte DiBK en landsdekkende tjeneste for digital innsending av planforslag, som de regner med vil spare en måned i behandlingstid per plan. Tjenesten bygger på strukturerte data som sendes direkte inn og kontrolleres av kommunenes saksbehandlingssystemer. 

De samme prinsippene gjelder resten av verdikjeden. Strukturerte data kan lettere utveksles mellom systemer, kontroll kan automatiseres, og behovet for manuelt arbeid reduseres. 

Fra siloer til sammenheng 

Neste steg er å knytte sammen dataene som i dag ligger spredt i kalkyle, prosjektstyring, ressursplanlegging og økonomi i byggeprosjekter, slik at informasjon som finnes ett sted, kan brukes av neste system uten at noen må taste den inn på nytt. 

Vi kan tenke på denne utviklingen langs tre linjer. 

Fra siloer til en integrert verdikjede: Systemer som i dag snakker dårlig sammen, kan dele en felles datamodell, slik at en godkjent kalkyle automatisk oppretter prosjektet og overfører budsjettet til økonomisystemet uten manuell registrering. 

Fra reaktivt til prediktivt: I stedet for at avvik, forsinkelser og manglende dokumentasjon oppdages etter at de har blitt et problem, kan systemene varsle om det på forhånd, for eksempel når det er risiko for et alvorlig avvik, eller en underentreprenørs sertifisering er i ferd med å utløpe. 

Fra prosjekt til partnerskap: Data bør følge arbeidet gjennom hele livsløpet, fra første kalkyle til siste faktura. Det danner grunnlag for tettere samarbeid mellom byggherre, entreprenør og leverandør. 

Dette løser ikke boligkrisen alene, men viser hvordan bransjen kan hente ut mer av det den allerede har investert i, uten å vente på store politiske reformer. 

Fundamentet må på plass 

Kunstig intelligens får med rette stor oppmerksomhet, men verdien avhenger av kvaliteten på og tilgjengeligheten til dataene KI kan anvende. Er informasjonen ustrukturert, ufullstendig eller låst i separate systemer, blir mulighetene begrenset. 

Derfor trenger bransjen felles standarder, åpne grensesnitt og tydeligere krav til datautveksling.

Byggherrer kan etterspørre sammenhengende løsninger, entreprenører og leverandører kan kreve gjenbrukbar informasjon, og teknologileverandører – oss selv inkludert – har ansvar for å bygge løsninger som fungerer sammen, ikke bare internt i egne produkter. 

Når vi jobber mer effektivt, kan vi utnytte både arbeidskraft og kompetanse bedre og gjøre boligbyggingen mer forutsigbar. Skal Norge bygge flere boliger, må vi derfor ikke bare endre rammebetingelsene. Vi må også endre måten vi bygger på. 

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.