Innlegg: En kunnskapsnasjon kan ikke bygge fremtiden på feltsenger

Jeg var en av de mange tusen som hoppet på Universitetsplassen under studentdemonstrasjonene på 90-tallet. «Den som ikke hopper støtter Hernes», ropte vi. Han var kunnskapsminister den gang, og en av de bedre på mange år, men like fullt - situasjonen var kritisk. Studielånsrenten var på 14 %. Stipendandelen var på 13 %, og studentboligdekningen var gått ned fra ca. 21 % i 1979 til ca. 13 % i 1994. Vi hoppet for bedre studievilkår. Jeg er usikker på om en ny hopperunde vil føre til endringer i dag, som den gang, men studentboligkrisen er den samme nå som da.  

Det sikreste høsttegn har dermed blitt medieoppslag med studenter som leter desperat etter et sted å bo. Foreldre som kjører flyttelass uten adresse, og studentsamskipnader som ber unge mennesker belage seg på sofa, camping eller midlertidige løsninger. Da, som nå, sier politikerne at de bevilger støtte til flere boliger enn før. Dette siste stemmer. Aldri før har så mange fått tildelt studentbolig. Men når antall studenter øker, skulle det også bare mangle. Målet om 20 % studentboligdekning har vi hørt de samme 30 årene som dekningsgraden har ligget og vippet rundt 14-15 %. På ett punkt er situasjonen faktisk verre: det private og profesjonelle leiemarkedet er svakere enn på mange år. Likevel velger det politiske flertallet på Stortinget å kun belage seg på tilskudd til samskipnader, uten å se mulighetene i andre virkemidler.  

Norge liker å kalle seg en kunnskapsnasjon. Da må vi også ha boliger til dem som skal skaffe seg kunnskapen. Når unge takker nei til studieplass fordi de ikke finner et sted å bo, er ikke problemet bare sosialt. Det blir utdanningspolitikk, arbeidslivspolitikk og distriktspolitikk. Vi taper talenter før de har begynt. 

Mange peker med rette på behovet for flere studentboliger gjennom samskipnadene. Det er viktig, men det er ikke nok. Dagens modell legger for mye ansvar på for få skuldre. Studentsamskipnadene kjøper tomter og regulerer på lik linje med private aktører. Høye byggekostnader og tomtepriser gjør det begrenset hvor mange tomter samskipnadene har råd til å bygge på, selv med statstilskudd.  

Skal vi klare å øke dekningsgraden av rene studentboliger, må vi slippe flere aktører inn. Private og ideelle utbyggere, stiftelser og profesjonelle boligutleiere kan bidra med kapital, tomter, gjennomføringsevne og forvaltning. Men da må rammevilkårene gjøre det mulig.  

Frem til 2020 kunne flere aktører få Husbankfinansiering til studentboliger. Den døren bør åpnes igjen. Og oss vær tydelig på hva dette er: Da Rødt på politisk kvarter denne uken (3.8) kommenterte det som subsidiering, så er det feil. Det handler om ordinært lån, som staten får tilbakebetalt, med renter.  

Samtidig må vi snakke ærlig om leiemarkedet. Det at 85 % av studentene ikke bor i studentbolig. De er helt avhengige av et privat leiemarked som fungerer. I dag gjør det ikke det. Noe skyldes økte renter, men mye er politikerskapt: økt formueskatt på sekundærbolig og skattediskriminering av profesjonell boligutleie er de mest markante årsakene. Dette gjør det mindre attraktivt å bygge og eie utleieboliger. Når tilbudet faller og leieprisene øker, står studentene fremst i køen av dem som taper på dette.  

Norsk Eiendom mener fire grep må på plass allerede ved behandling av neste års statsbudsjett i høst:  

• gi tilskudd til minst 5000 studentboliger årlig 

• sørg for at tilskudd og finansiering speiler faktiske byggekostnader  

• gi private og ideelle aktører tilgang til Husbanklån med samme krav som før 2020 

• fjern skattediskrimineringen av profesjonell boligutleie ved i innføre saldoavskrivning også for disse 

Studentboligdekningen har knapt endret seg siden 90-tallet. I stedet for å legge til flere verktøy, har man heller fjernet noen og samtidig forverret rammebetingelsene for utleie generelt. Spørsmålet er om politikerne mener alvor når de sier at utdanning skal være mulig for alle, uavhengig av foreldrenes lommebok og postnummer. En kunnskapsnasjon kan ikke bygge fremtiden på feltsenger. 

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.