Innlegg: Biogass kan bli en større del av løsningen – men da må hele verdikjeden fungere 

Norge står foran en betydelig vekst i mengden organisk materiale som må håndteres. Oppdrettsnæringen samler opp mer fiskeslam enn tidligere, samtidig som strengere rensekrav vil føre til at kommunale renseanlegg produserer større mengder avløpsslam. Dette er lett å omtale som et avfallsproblem, men det er også en ressursmulighet. 

I et biogassanlegg kan organisk materiale brytes ned og bli til biogass som kan erstatte fossil energi. Samtidig bevares viktige næringsstoffer i bioresten. Slik kan ressurser som ellers må håndteres som avfall, inngå i et kretsløp og skape ny verdi. 

En flaskehals vi må løse sammen 

I dag spiller norsk landbruk en viktig rolle i denne verdikjeden. Bøndene bidrar til å føre næringsstoffer tilbake til jorda gjennom bruk av husdyrgjødsel og annen organisk gjødsel. 

Utfordringen er at mengdene organisk materiale øker, samtidig som det er begrensninger på hvor mye som kan tilbakeføres til landbruket. Dersom produksjonen av biogass skal vokse betydelig, kan vi derfor ikke planlegge ut fra at landbruket alene skal håndtere stadig større mengder biorest. 

Dette er ikke først og fremst en teknologisk utfordring. Teknologien for å produsere biogass finnes allerede. Utfordringen er å få råstoff, transport, energibruk og avsetning for bioresten til å fungere sammen.  

Ressursene oppstår på ulike steder. Fiskeslam finnes langs kysten og i mange mindre lokalsamfunn. Kommunale renseanlegg har sine egne behov og rammebetingelser. Landbruket har andre. Industri og mulige sluttbrukere befinner seg igjen andre steder. 

Gode løsninger for den enkelte aktør er ikke nødvendigvis gode for systemet som helhet. 

Fra enkeltprosjekter til helhetlige verdikjeder 

Derfor bør diskusjonen om biogass handle om mer enn hvor mange nye anlegg Norge skal bygge. 

Vi må også spørre hvor råstoffene oppstår, hvordan de skal transporteres, hvor energien kan utnyttes best, hvordan næringsstoffene kan videreforedles, og hvem som kan bruke sluttproduktene. 

Kommuner, oppdrettsnæring, landbruk, biogassprodusenter, industri og myndigheter må i større grad se sine behov og ressurser i sammenheng. Det kan åpne for regionale løsninger der råstoff, energibehov, transport og videreforedling planlegges som deler av den samme verdikjeden. 

For private aktører er dette også avgjørende for investeringene. Det er ikke tilstrekkelig at det finnes et marked for selve biogassen. Det må også finnes langsiktige og lønnsomme løsninger for ressursene som er igjen etter gassproduksjonen. 

Stortinget ba i 2025 regjeringen legge til rette for en årlig økning i biogassproduksjonen på minst 1 TWh. Ambisjonen er tydelig, men dagens virkemidler fremstår ikke som samordnet eller dimensjonert for å utløse de nødvendige investeringene. Uten en mer helhetlig oppfølging risikerer vedtaket å mangle den nødvendige kraften til å realisere nye prosjekter. 

Myndighetene må samtidig sikre at krav og virkemidler trekker i samme retning. Når ulike sektormyndigheter vurderer hver sin del av systemet isolert, kan summen av krav og vedtak gjøre det vanskelig å utvikle konkurransedyktige løsninger. Uten samordnede og forutsigbare rammevilkår risikerer Norge at investeringer og industriutvikling flyttes til andre land, samtidig som vi står igjen med voksende avfalls- og ressursutfordringer. Derfor trenger vi sterkere regional planlegging og bedre koordinering mellom sektormyndighetene. 

Mer enn et energispørsmål 

Dette gjør biogass til langt mer enn et spørsmål om produksjon av fornybar energi. 

Det handler også om hvordan vi forvalter ressursene våre, hvordan vi reduserer avfall, hvordan vi tar vare på verdifulle næringsstoffer og hvordan vi kan gjøre samfunnet mindre avhengig av importerte innsatsfaktorer. 

I en tid med økt oppmerksomhet om beredskap og forsyningssikkerhet blir denne sammenhengen enda viktigere. 

Norge har allerede kompetanse og industrielle miljøer som kan bidra til å utvikle nye løsninger for behandling og videreforedling av organiske ressurser. Klarer vi samtidig å koble kommunenes, næringslivets og landbrukets behov bedre sammen, kan det som i dag fremstår som et voksende håndteringsproblem, i større grad bli en ressurs for samfunnet. 

Det krever at lokale og sektorvise løsninger vurderes ut fra hvilken samlet samfunnsverdi de skaper. Biogassens potensial ligger ikke bare i selve gassen. Det ligger i å skape verdi av hele ressursstrømmen. 

Norge har ressursene og teknologien. Nå trenger vi en felles retning og langsiktige rammer som gjør det mulig å investere. Først da kan vi utnytte potensialet for mer fornybar energi, bedre ressursutnyttelse og økt forsyningssikkerhet. 

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.