Innlegg: Norge har digitalisert byggene, men ikke verdikjeden

 Den norske BAE-næringen var tidlig ute med digitale modeller. Siden tidlig på 2000-tallet har næringen investert betydelig i verktøy og kompetanse. I dag blir de fleste større byggverk prosjektert, bygget og forvaltet med støtte i digitale modeller.

 Vi finner feil før de blir bygget, beregner mengder mer presist og sammenligner løsninger etter kostnad, kvalitet og klimaavtrykk. Bedre informasjon gir bedre beslutninger gjennom byggverkets livsløp.

 Tre tiår med høy aktivitet ga næringen råd til å investere og bygge betydelig digital kompetanse. Samtidig kan høykonjunkturen ha redusert omstillingspresset. Vi har digitalisert arbeidsoppgaver i enkeltvirksomheter, men ikke informasjonsflyten gjennom verdikjeden.

 I et byggeprosjekt flyttes informasjon mellom mange aktører. Hver virksomhet kan arbeide effektivt i sitt system. Likevel må informasjon ofte kontrolleres, tolkes og bearbeides på nytt når den krysser en virksomhetsgrense. Nye krav og prosedyrer utvikles i hvert prosjekt. Gevinsten i én del blir spist opp av merarbeid i den neste.

 Dette løses ikke ved å kjøpe enda et verktøy. Problemet er at ingen enkeltvirksomhet eller noe enkeltprosjekt kan etablere felles spilleregler for hele næringen.

Industrialisering er en av de store mulighetene. Skal mer produseres som ferdige komponenter og monteres på byggeplassen, må informasjon om geometri, egenskaper, produksjon og logistikk flyte presist gjennom verdikjeden. Det kan gi bedre kvalitet, kortere byggetid og mindre svinn. Men gevinsten oppstår først når informasjonen kan brukes direkte fra prosjektering til montasje.

Her må politikerne på banen. Store offentlige og private virksomheter bruker digitale modeller, men stiller ulike krav til hvordan informasjon skal struktureres og leveres. Det kan være rasjonelt for hver virksomhet, men er ineffektivt for samfunnet. Uten en felles retning vil næringen fortsette å utvikle parallelle løsninger.

Myndighetene har flere virkemidler. To er særlig viktige. Det første er byggesaksprosessen. Direktoratet for byggkvalitet har lagt til rette for byggesaksBIM, slik at en digital bygningsmodell (BIM) kan brukes som dokumentasjon i byggesøknaden. Direktoratet har også definert hvilken informasjon modellen skal inneholde, og hvor den skal ligge. Norge har likevel ikke gjort bruk av byggesaksBIM med felles informasjonsstruktur til et nasjonalt krav.

Finland har gått videre og innført nasjonale krav til innhold og format for digitale modeller og maskinlesbare opplysninger i byggesaker. Dersom søknadspliktige byggeprosjekter leverer myndighetsopplysninger etter samme grunnstruktur, får markedet en felles retning. Det vil redusere lokale tilpasninger og gjøre gjenbruk enklere. Norge bør vurdere samme retning som Finland.

Det andre virkemiddelet er statens og kommunenes rolle som byggherrer og eiendomsforvaltere. Offentlige bestillere trenger ikke kreve den samme informasjonen, men bør bruke den samme grunnstrukturen når den bestilles og leveres. De trenger ikke å si det samme, men bør bruke den samme grammatikken. Det gir leverandørene et større marked for løsninger som kan automatisere arbeidet på tvers av prosjekter.

Felles struktur og åpne standarder vil gjøre det mulig å investere i kompetanse og løsninger som kan brukes på tvers av prosjekter. Det vil redusere risikoen, særlig for mindre bedrifter, og legge til rette for automatisering og industrialisering. Staten skal ikke velge programvare eller detaljstyre. Den skal sørge for at markedet ikke må finne opp hjulet på nytt i hver bedrift og hvert prosjekt.

Oljeformuen har gitt Norge råd til å bygge opp teknologien og kompetansen. Om vi klarer å omsette dette i høyere produktivitet, avhenger nå av politisk handling. BAE-næringen trenger ikke flere isolerte pilotprosjekter. Den trenger felles spilleregler som gjør det mulig å bruke teknologien gjennom hele verdikjeden.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.