Innlegg: Karbon er karbon – også når det lagres i bygg

Klimadebatten handler stadig oftere om karbonfangst og -lagring. Milliarder investeres i teknologi som skal fange CO₂ og lagre den under havbunnen. Samtidig overser vi en av de mest tilgjengelige og kostnadseffektive formene for karbonfjerning vi allerede har: trebaserte byggematerialer.

Dette handler ikke om å gi tre særbehandling. Det handler om å måle klimaeffekter riktig.

Når et tre vokser, fjerner det CO₂ fra atmosfæren gjennom fotosyntesen. Når treet brukes i en bygning, lagres karbonet videre i bygget – ofte i 50, 100 eller enda flere år. Men historien stopper ikke der.

I et bærekraftig skogbruk plantes det ny skog etter hogst. Mens karbonet fortsatt er lagret i bygget, vokser nye trær opp og binder nytt karbon fra atmosfæren. Etter ett århundre kan vi derfor ha karbon lagret både i bygget og i den nye skogen som har vokst opp etter at råstoffet ble høstet.

Les også:

Innlegg: Det holder å telle til tre!

Ser vi dette i et generasjonsperspektiv, er det vanskelig å forstå hvorfor denne effekten i så liten grad synliggjøres i norske klimaregnskap.

Rapporten «Past and Future Climate Effects of the Norwegian and Swedish Forest-Based Sector» viser hvor viktig det er å se hele verdikjeden under ett. Den vurderer både (1) karbonlagring i skogen, (2) karbon lagret i produkter og (3) utslipp som unngås når tre erstatter mer utslippsintensive materialer. Konklusjonen er at klimaeffekten av skog- og trebaserte verdikjeder er betydelig større enn det som framkommer dersom man bare ser på karbonlageret i skogen.

Dette er heller ikke et kontroversielt standpunkt i fagmiljøene. I rapporten «Vern eller bruk av skog som klimatiltak» vurderte Miljødirektoratet, Landbruksdirektoratet og NIBIO om klimanytten av skogen er størst gjennom vern eller bruk. Konklusjonen var at det er vanskelig å finne grunnlag for å hevde at vern av norsk skog er bedre enn bærekraftig skogbruk som klimatiltak. Begrunnelsen er enkel: Trevirke kan erstatte fossile og mer utslippsintensive produkter, og klimanytten blir størst når biomassen brukes til langlevde produkter som byggematerialer.

Les også:

Tilsvar: Klima­regelverk må bygge på standarder – ikke slagord

Forfatterne peker også på at klimanytten kan økes ytterligere gjennom ombruk, materialgjenvinning og mer effektiv foredling. Jo mer av biomassen som brukes i stedet for fossile ressurser, desto større klimanytte oppnås. Det er et viktig poeng.

Diskusjonen om biogent karbon handler nemlig ikke bare om karbonlagring i et enkelt treprodukt. Den handler om hvordan samfunnet får størst mulig klimaeffekt ut av hver kubikkmeter bærekraftig produsert tømmer. Når trevirke brukes i bygg som står i hundre år, lagres karbonet i bygget samtidig som ny skog vokser opp og binder nytt karbon. Når bygget en dag rives, kan materialene i stadig større grad ombrukes eller inngå i nye produkter. Karbonet holdes dermed utenfor atmosfæren enda lenger.

Flere europeiske land har allerede valgt å anerkjenne denne egenskapen ved tre. Frankrike har benyttet handlingsrommet i EU-regelverket til å innføre krav som synliggjør den klimamessige verdien av karbon lagret i biobaserte byggematerialer. Også andre land utvikler løsninger som fanger opp den langsiktige klimaeffekten av trebaserte produkter.

For Norge handler dette ikke bare om klima, men også om verdiskaping.

Hvis andre land premierer karbonlagring i trebaserte produkter, mens Norge velger å se bort fra den samme effekten, risikerer vi å eksportere stadig mer tømmer som råvare og stadig mindre videreforedlede produkter. Da flyttes arbeidsplasser, investeringer, teknologiutvikling og eksportinntekter til land som i større grad verdsetter de klimaegenskapene produktene faktisk har.

Det er et paradoks.

Les også:

Tilsvar: Regelverket skal ikke favorisere noen

Regjeringen har selv satt som mål at Norge skal bruke mer tre i bygg og utnytte skogens rolle i det grønne skiftet. Samtidig peker statens egne fagmyndigheter på at klimanytten blir størst når biomassen brukes i langlevde produkter som kan erstatte fossilbaserte og mer utslippsintensive alternativer.

Nettopp derfor er det vanskelig å forstå signalene som nå sendes gjennom klimaregelverket for bygg.

Gjennom TEK17, NS 3720, klimaregnskapene og EPD-systemet har myndighetene en historisk mulighet til å påvirke materialvalgene i hele byggenæringen. Det som måles, rapporteres og premieres, vil i stor grad styre hvilke løsninger byggherrer, entreprenører, utviklere og investorer velger.

Hvorfor benytter ikke regjeringen denne muligheten?

Hvis dokumentert karbonlagring i treprodukter ikke synliggjøres, hvis klimaeffekten av langlevde treprodukter undervurderes, og hvis biogent karbon behandles som om det ikke har noen verdi, sender staten i praksis motsatte signaler av det den sier den ønsker å oppnå.

Det gjør det vanskeligere å velge fornybart. Det gjør det mindre attraktivt å investere i videreforedling av norsk tømmer. Og det gjør det vanskeligere å bygge den bioøkonomien og den grønne eksportindustrien som regjeringen selv ønsker seg.

Poenget er ikke at tre skal få spesialbehandling.

Poenget er at hele klimaeffekten må synliggjøres.

Når karbon lagres i bygninger i generasjoner, når nye trær vokser opp og binder nytt karbon, når materialene kan ombrukes og gjenvinnes, og når tre erstatter mer utslippsintensive alternativer, bør dette gjenspeiles i klimaregnskapene.

Ikke fordi tre skal favoriseres.

Men fordi god klimapolitikk forutsetter at vi teller hele regnestykket.

Karbon er karbon – også når det lagres i bygg.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatternes regning.