Innlegg: En tikkende vedlikeholds­bombe i kjelleren

I juni publiserte Norsk Vann en ny rapport om vannlekkasjer på private stikkledninger.

Basert på erfaringer fra over 80 aktører i norsk vannbransje, og bekrefter det mange har visst lenge: Lekkasjer på private stikkledninger er ofte små, skjulte og langvarige. 

De utgjør samlet en betydelig og undervurdert belastning på vannressurser, infrastruktur og økonomi.

Tallene bak problemet er velkjente i bransjen, men har godt av å gjentas. Under bakken i norske byer og boligfelt ligger 180 000 kilometer med vann- og avløpsledninger som eies av private huseiere. Det er nesten dobbelt så mye som det kommunale ledningsnettet.

Mange av disse rørene er fra 1950-, 60- og 70-tallet. Mellom 50 og 70 prosent av alle lekkasjer i vann- og avløpsnettet kan knyttes til stikkledningene. Rørinspeksjon avdekker feil på 70 prosent av alle private anlegg som undersøkes. Og dersom man skulle legge nye stikkledninger til alle bygg i Norge i dag, ville regningen komme på nær 450 milliarder kroner. Det er beregnet ut fra et snitt på 125 000 kroner per bygning. Alle tall er fra Norsk Vann.

Dette er et pågående etterslep som vokser for hvert år uten tiltak.

Ikke alt kan lappes

Mange stikkledninger kan rehabiliteres uten oppgraving. Strømpefóring og andre innvendige metoder har gjort det mulig å gi gamle rør ny funksjon uten å rive opp bakken. Det er bra, og det er riktig der forholdene ligger til rette for det.

Mange steder vet vi at stikkledningene ikke er aktuelle for rehabilitering. Rør som er strukturelt ødelagte, kollapset eller for nedbrutte til å tjene som underlag for en strømpe, må skiftes ut. Det samme gjelder ledninger som er underdimensjonerte for dagens belastning, eller der ny trasé er nødvendig fordi eksisterende ikke lenger er funksjonell.

Her trengs det utskifting eller nyetablering. Dette skillet er viktig, men går ofte under radaren.

Der graving ikke er svaret

Tradisjonelt har utskifting av stikkledninger betydd graving. Det fungerer på landet og i områder der det er enkelt å grave opp mellom bygg og kum / ledning. I tett bybebyggelse er det dyrt og komplisert å grave. .

En stikkledning som ligger under en asfaltert gate med kabelgrøfter, fjernvarmerør og annen infrastruktur er et koordineringsproblem vel så mye som et rørproblem. Selve ledningen har sin kostnad. I tillegg kommer stengte gater, midlertidig trafikkomlegging, nabovarsler, graving gjennom betong eller asfalt, og gjennom lag på lag med historisk infrastruktur. I tett bybebyggelse kan graving lett bli uforholdsmessig dyrt og forstyrrende, særlig når det gjelder enkelteiendommer.

Her er boring den naturlige løsningen. Stikkledningsboring gjør det mulig å legge nye ledninger i nøyaktig ønsket posisjon. Uten graving, direkte fra kjeller til kum og med begrenset fotavtrykk.

Det gjelder enten man skal skifte ut en ledning som ikke kan rehabiliteres, eller etablere en ny der det ikke har ligget ledning før.

To behov som kan dekkes

Vi ser to typer behov i markedet som effektivt kan dekkes med boring:

Det første er utskifting der rehabilitering ikke er mulig. Røret er for dårlig, for gammelt eller for skadet til at innvendige metoder strekker til. Da må det etableres en ny ledning i ny eller eksisterende trasé. I tett bybebyggelse er boring ofte den eneste realistiske måten å gjøre det på.

Det andre er etablering av ny stikkledning der det ikke finnes en fra før, eller der eksisterende trasé er ubrukelig. Det kan for eksempel gjelde eiendommer der tidligere løsninger fases ut, som skal tilknyttes kommunalt nett eller ledninger som har kollapset så fullstendig at det ikke er noe å bygge videre på.

Ved utvidelse eller bruksendring av eksisterende bygningsmasse vil det ofte være nødvendig å utvide stikkledningskapasitet med større dimensjon eller stikkledninger. 

Fellesnevneren er at det må utføres av noen som kan bore presist, dokumentere arbeidet og koordinere mot eksisterende infrastruktur.

Hvem tar ansvaret?

Det private stikkledningsnettet fornyes ikke i takt med det kommunale. Vi ser at mange kommuner har økt innsatsen på forbedring av sine egne ledninger. Men stikkledningene – som er private – har i stor grad blitt liggende. Resultatet er at stikkledningene er i ferd med å bli det svakeste leddet i kjeden fra kilde til kran og avløpsvann i retur til renseanlegg.

Ansvaret for å gjøre noe ligger hos eierne. Men eierne mangler kunnskap og oversikt. Ofte er initiativ fraværende, helt til noe havarerer.

Rørleggere, rådgivere og kommuner som pålegger utbedring, har derfor en viktig rolle i å gjøre det tydelig hva som faktisk kan rehabiliteres, hva som må skiftes ut og hvilke metoder som er tilgjengelige.

Boring er ikke et nisjeprodukt. Det er en etablert metode for utskifting og nyetablering av stikkledninger i situasjoner der graving ikke er praktisk mulig eller forsvarlig. Den bør inngå som et naturlig alternativ i enhver vurdering av tiltak på det private ledningsnettet.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.