Innlegg: Ny dom fra Høyesterett om skyldansvar som alternativ til erstatning i kontrakt

Noen av de viktigste avklaringene fra Høyesterett er:

• For å pålegge erstatningsansvar utenfor kontrakt, må det foreligge brudd på en «allmenn handlenorm» som ligger utenfor selve kontraktsforpliktelsen.
• Brudd på handlenormer som følger av kontrakten (f.eks. alminnelige lojalitets- og omsorgsforpliktelser), kan ikke gi grunnlag for erstatning etter alminnelige erstatningsregler (utenfor kontrakt).
• Dommen kan medvirke til å rydde opp i det brokete rettslige landskapet som de såkalte «Bori-dommene» har etterlatt seg.

Les også:

PLUSS

PLUSS

Dommen mot Rambøll er opphevet av Høyesterett

Bakgrunn: Et byggeprosjekt snudd på hodet

Saken har sitt utspring i oppføringen av et leilighetsbygg bestående av fire leiligheter i Sandefjord; et prosjekt som har utløst en rekke tvister, store erstatningskrav mot flere av de involverte aktørene, og med påfølgende konkurs for enkelte av dem.

Byggeprosjektet var organisert på følgende måte: Byggherren engasjerte Bobygg AS som totalentreprenør, som igjen engasjerte Mesterbygg Vestfold AS som totalunderentreprenør. Mesterbygg kontraherte på sin side Nordic Isoelementer AS som produsent, leverandør og prosjekterende for grunnmursystem og ribbedekke. Nordic engasjerte så Rambøll, først til å utføre lasteberegninger, og senere til også å designe bæresystemet. I løpet av byggeprosessen ble Rambøll i tillegg engasjert av Bobygg, både til å dimensjonere bæresystemet for plan 2 og 3, samt til å forestå brannprosjekteringen.

Katastrofen i prosjektet oppstod da det, etter at bygget var ferdig, viste seg at bygget hadde flere alvorlige mangler ved brannsikkerheten. I store deler av bygget var det benyttet materialer og løsninger som ikke oppfylte gjeldende krav til brannmotstand. Manglene var såpass alvorlige at det ble ulovlig å benytte bygget til boligformål. Senere har det vist seg at utbedring ikke er mulig, og at bygget derfor må rives og bygges opp på nytt. Under lagmannsrettens behandling ble prosjektet av begge parter omtalt som «en byggesak snudd på hodet».

Derfor ble Rambøll dømt i lagmannsretten

Lagmannsretten konkluderte med at det ikke forelå mangler ved Rambølls utførelse av oppdragene for Nordic og Bobygg, som kunne gi byggherren grunnlag for krav mot Rambøll etter direktekravsregelen i bustadoppføringslova (buofl.) § 37.

Lagmannsretten vurderte imidlertid at Rambøll var erstatningsansvarlig etter ulovfestede regler om erstatning utenfor kontrakt, og arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningsloven (skl.) § 2-1.

Lagmannsretten mente at B, som var ansatt hos Rambøll, hadde opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt overfor byggherren, under utførelsen av oppdragene for Nordic og Bobygg. Dette ved å ikke i tilstrekkelig grad ivareta byggherrens interesser. Dette til tross for at Rambøll ikke hadde noe kontraktsforhold med byggherren.

Den ansatte B hadde nemlig inngående kjennskap til enkelte produkter som ble valgt og tatt i bruk av andre aktører i prosjektet, og at disse kunne ha svakheter med hensyn til brannmotstand. Han visste heller ikke om disse senere var blitt godkjent til bruk for det brannkravet som Rambøll hadde prosjektert for dette prosjektet (R60). Når Rambøll på denne bakgrunn ikke selv kontrollerte om produktene tilfredsstilte brannkravet, eller informerte andre aktører i prosjektet om at de burde gjøre det, mente lagmannsretten at dette var en erstatningsbetingende unnlatelse. B uttalte på sin side at han «tenkte ikke på om han skulle kontrollere om andre hadde gjort jobben sin».

Lagmannsretten dømte Rambøll til å betale 30 millioner kroner i erstatning, etter at kravet ble lempet fra opprinnelige 53,7 millioner kroner. Lagmannsretten la stor vekt på byggherrens behov for erstatningsrettslig vern i et komplekst sakskompleks, der aktørene pekte på hverandre og insisterte på at ansvaret i hvert fall ikke lå hos dem. Med Høyesteretts fasit i hånd ble nok dette momentet tillagt for stor vekt.

Begge parter anket lagmannsrettens avgjørelse inn for Høyesterett, som avsa dom 13. juni 2025. Ettersom Rambøll fikk medhold, tok ikke Høyesterett stilling byggherrens anførsel om at lagmannsretten hadde anvendt lempningsreglene uriktig.

Høyesterett: Brudd på kontrakt er ikke nok for å konstatere erstatningsansvar utenfor kontrakt

Høyesterett konstaterte innledningsvis at byggherren bare kunne gjøre sitt mangelskrav mot Rambøll etter bustadoppføringslova gjeldende etter direktekravsregelen i buofl. § 37, og at en forutsetning for å fremme direktekrav etter bestemmelsen er at det også foreligger en mangel i forholdet mellom det tidligere leddet og dennes kontraktspart. Lagmannsretten kom til at dette ikke var tilfelle – det forelå ikke noe mislighold av kontraktene mellom Rambøll og Bobygg, eller Rambøll og Nordic. Erstatning basert på kontraktsrettslige regler var derfor utelukket. Dersom byggherren skulle ha et erstatningskrav mot Rambøll måtte et eventuelt erstatningsansvar følgelig baseres på de ulovfestede reglene om erstatning utenfor kontrakt.

Videre understreket Høyesterett at det kontraktsrettslige ansvaret kan suppleres av både det alminnelige skyldansvaret (også kjent som culpaansvaret) og arbeidsgiveransvaret som følger av skl. § 2-1. Skyldansvaret aktualiseres særlig når noen har brutt en rettslig handlenorm.

Under henvisning til tidligere høyesterettsavgjørelser (Rt. 2015-276 (Bori) og HR-2021-2201-A (Kruse Smith)), fremhevet Høyesterett at dersom man har flere alternative grunnlag for et krav, kan man velge hvilket av disse grunnlagene man vil gjøre gjeldende. Eventuelle begrensninger i denne valgfriheten må ha klare holdepunkter i rettskildene.

Den sentrale forskjellen mellom det kontraktsrettslige ansvaret og det alminnelige skyldansvaret er at skyldansvaret ikke krever brudd på kontraktsforpliktelser. I stedet kreves det brudd på en handlenorm som ligger utenfor kontraktsforholdet. Høyesterett benyttet også anledningen til å presisere at «allmenn handlenorm» er et mer dekkende begrep enn en «etablert handlenorm» som ble benyttet i en tidligere høyesterettsdom (HR-2024-990-A). Dette for å unngå tolkningstvil om hvorvidt normen må ha vært fastlagt før skaden oppstod. Etter Høyesteretts syn oppstilles det ikke et slikt krav – det kan være tilstrekkelig at normen blir etablert gjennom den domstolsbehandlingen som behandler erstatningskravet.

Denne forskjellen mellom det kontraktsrettslige ansvaret og det alminnelige skyldansvaret ble avgjørende for Høyesteretts konklusjon.

Lagmannsretten mente at Rambøll hadde unnlatt å sikre at bygget oppfylte branntekniske krav, og dermed hadde sviktet sin omsorgsforpliktelse overfor byggherren. Høyesterett var uenig og fant ingen brudd på normer utenfor kontrakten. Høyesterett viste til at det på generelt grunnlag ikke gjelder noen plikt til å handle for å ivareta tredjeparters interesser. Den omsorgsforpliktelsen som lagmannsretten viste til, er nettopp et utslag av kontraktsrettslig tankegang, og brudd på kontraktsrettslige handlingsnormer kan ikke gi grunnlag for å tilkjenne erstatning etter alminnelige erstatningsregler utenfor kontrakt. Høyesterett kunne heller ikke se at B hadde opptrådt i strid med RIFs «norm for god forretningsskikk,» eller at B ellers hadde opptrådt i strid med noen «allmenn handlenorm» som lå utenfor kontrakten. En enstemmig Høyesterett kom derfor til at lagmannsrettens avgjørelse om å ilegge erstatningsansvar bygger på feil rettsanvendelse, og opphevet lagmannsrettens dom.

For å pålegge erstatningsansvar utenfor kontrakt, understreket Høyesterett at det må foreligge brudd på en «allmenn handlenorm» som ligger utenfor selve kontraktsforpliktelsene. Dette gir en viktig avklaring for vurderingen av erstatningsansvar hvor det ikke finnes et direkte kontraktsforhold mellom den skadelidte og den påstått ansvarlige. Saken skal nå behandles på nytt i lagmannsretten.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.