Innlegg: Gjør ombruk til hovedregel i offentlige bygg

Ombruk er fremdeles unntaket, ikke regelen, i byggebransjen. Til tross for høye klimaambisjoner møter prosjektene de samme hindringene: for lite forutsigbar tilgang på ombrukbare varer, for mange skjønnsmessige vurderinger overlatt til den enkelte aktør og kontrakter og standarder som belønner lavest pris her og nå. Resultatet er at ombruk havner nederst på prioriteringslisten når tid, risiko og budsjett strammer seg til.

Derfor mener vi i Retura at 30 prosent miljøvekting i offentlige anskaffelser er for lite. Det gir ikke sterk nok gjennomføringskraft. Når offentlige byggeiere forvalter store budsjetter og setter standarden i markedet, må de også bruke innkjøpsmakten til å gjøre ombruk til hovedregel, ikke et hyggelig vedlegg.

Hva er det som stopper oss i dag?

• Uforutsigbar tilgang og timing: Vinduer, dører, stål, himlinger og tekniske komponenter blir tilgjengelige når rivingen skjer – ikke når prosjekter trenger dem. Uten krav til tidlig kartlegging og logistikk ender ombruk ofte i «for vanskelig»-boksen.
• Uklart ansvar: Byggeier, rådgivere, entreprenør, underentreprenører og leverandører tolker regelverk og risiko ulikt. «Hvem tar ansvaret hvis gjenbrukte komponenter feiler?» blir ofte et stoppsignal.
• Manglende standardisering: Varierende krav til dokumentasjon, sporbarhet og kontroll av ombrukte varer gjør planlegging og kalkyle vanskelig. Dermed blir de som skal finansiere prosjektet skeptiske.
• Kontrakter som ikke premierer tidlig innsats: Ombruk krever arbeid i konsept- og forprosjektfasen. Når honorar og tildelingskriterier ikke belønner dette, blir det nedprioritert.

Dette kan myndighetene gjøre

• Øk miljøvektingen til minimum 50 prosent og sett et minimumskrav for ombruk i offentlige prosjekter

• Innfør obligatorisk ombruksvurdering i tidlig fase. Sørg for:

o kartlegging av eksisterende bygningsmasse før konseptvalg

o material-lister og oversikt over ombrukspotensial med kvalitet og mengder

o plan for demontering, lagring og logistikk

• Standardiser dokumentasjon og kvalitetskrav. Be om:

o materialpass/sporbarhet for ombrukte varer

o visuell og teknisk tilstandsvurdering mot anerkjente sjekklister

o klimadokumentasjon (LCA) som skiller mellom nykjøp og ombruk

• Bygg markedet med langsiktige avtaler. Rammeavtaler og regionale ombrukssentraler gir:

o forutsigbare volum

o felles lager- og logistikkfunksjon

o digitale markedsplasser som kobler tilbud og etterspørsel i sanntid

• Del risikoen rettferdig:

o åpne for funksjonskrav fremfor spesifikasjoner som låser til nye varer

o innfør bonus for dokumenterte klimakutt, ikke bare for pris

o inkluder mekanismer for omprosjektering når gode ombruksmuligheter oppstår

• Prioriter kompetanse:

o still krav om ombruksfaglig kompetanse i prosjektet

o finansier kurs for kommunale byggeiere, innkjøpere og prosjektledere. Det er billigere enn å «lære dyrt» i hvert prosjekt

Vi må gjøre det lett å velge rett

Ombruk kutter klimagassutslipp, men gir også bedre kostnadskontroll over tid. Når materialpriser svinger, er tilgang på kvalitetssikrede ombruksvarer en stor fordel. I tillegg forkorter ombruk ofte leveringstider. Ja, det krever mer arbeid tidlig, men med tydelige krav, standarder og en fungerende markedsplass blir ombruk en del av normal prosjektrisiko, ikke et eksperiment.

Markedet trenger signaler om at etterspørselen etter ombruksvarer er stabil, og ikke prosjektvis og ad hoc. Myndighetene må gjøre det lett å velge rett. Økt miljøvekting og klare ombrukskrav vil sende et tydelig signal: De som vil vinne offentlige kontrakter, må levere på klima – ikke bare på pris.

La oss bruke offentlige kroner til å bygge verdikjeder for ombruk – ikke bare flere avfallscontainere. Neste gang vi rehabiliterer en skole, et sykehjem eller et kontorbygg, må spørsmålet være «hvordan kan vi bruke mest mulig om igjen?».

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatternes regning.