Innlegg: Evig vekst i et nullutslipps­samfunn?

Byggenæringen har vist at fokus og målrettede tiltak for energieffektivitet i rehabiliteringsprosjekter lønner seg, og tiltakene har bidratt til å redusere utslippene fra bruksfasen i byggenes livsløp. Byggevareprodusentene har også jobbet med å redusere utslipp med materialvalg og -innovasjon fra produksjonsstadiet. Dette er to eksempler på viktige bidrag for å få ned utslippene.

Flere konkrete utbyggingsprosjekter viser videre at klimagassutslippene også kan reduseres ved å etablere nye, arealeffektive bygg i tett integrerte kollektivknutepunkt. Dette kan gi lavere utslipp per bruker fremfor å videreføre og rehabilitere en mindre effektiv eksisterende bygningsmasse. Kombinasjonen av fortetting, arealeffektivitet og mobilitet er derfor viktig for å forstå og kunne påvirke det samlede klimafotavtrykket, og er ofte en god argumentasjon for å bygge nytt.

Samtidig er det en dimensjon ved klimautslippene som ofte får mindre oppmerksomhet:

Det samlede aktivitetsnivået i næringen påvirker klimagassutslipp i stor grad.

I forbindelse med NHOs Klimapartnerskap har Asplan Viak belyst klimafotavtrykket fra bygg og anlegg. I resultatene formidles det tydelig at byggenæringen trenger tiltak for å redusere utslipp per produserte enhet, men også tiltak som handler om å redusere volum produsert. Med andre ord, klimabidraget på sektornivå bestemmes i stor grad av det totale utbyggingsvolumet.

Samtidig har regjeringen satt et mål om å bygge 130 000 flere boliger. Dette er politisk nødvendig – både for å sikre tilgang på bolig og for å dempe prisveksten. For byggenæringen representerer det også en betydelig mulighet for verdiskaping og utvikling. Det er også ingen tvil om at vi i Norge har et enormt etterslep for å bygge ut og vedlikeholde viktig og samfunnskritisk infrastruktur.

Bærekraft handler i stor grad også om økonomisk bærekraft. Og det er nettopp her vi står i en krevende, men også nødvendig omstilling.

Utviklingen de siste årene viser at utslippene per enhet kan reduseres betydelig gjennom teknologi, materialvalg og bedre planlegging. Det er bra – men vi ønsker ikke at klimadebatten kun skal handle om effektivisering og lavere utslipp per kvadratmeter, mens det store spørsmålet om totalen blir liggende urørt 

Vi ser tydelig at det fortsatt er en sammenheng mellom aktivitetsnivå og totale utslipp.

Den utfordrende oppgaven blir derfor ikke bare å redusere utslipp per enhet bygget – men å redusere det totale utslippsnivået samtidig som vi sikrer nødvendig samfunnsutvikling, inkludert boligbygging og byutvikling.

Dette er ikke en oppgave den enkelte aktør kan løse alene, men handler om hvordan rammebetingelser, marked og politikk trekker i samme retning.

Byggenæringen har vist betydelig omstillingsevne de siste årene, og mange av utslippsreduksjonene vi allerede ser, er et resultat av målrettet arbeid i hele verdikjeden.

Spørsmålet handler ikke nødvendigvis om hvorvidt vi skal bygge, men hvordan vi kan prioritere byggingen. 

Vi treffer det grunnleggende. Byggenæringen kan, og skal, gjøre mye. Men hvordan kan vi bygge på en måte som både svarer på samfunnets behov og samtidig bringer oss i retning av lavere samlede utslipp over tid? Er det mulig å få til vekst på veien til et nullutslippssamfunn? Hvis byggenæringen og politikerne mener alvor med klimamålene, må vi tørre å diskutere hvilke andre tiltak og virkemidler vi kan benytte for å ivareta ambisjonen om et nullutslippssamfunn.

På Arendalsuka ønsker vi å løfte nettopp dette spørsmålet: Hvordan skal byggenæringen nå klimamålene når volum er en av de største driverne for utslipp? Og hvis vi må prioritere hardere fremover: Hva er det som faktisk er viktig å bygge?

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.