Svartelistet lupin

Samtidig la miljøvernministeren fram en nasjonal strategi for hvordan en skal få bukt med disse artene som truer det biologiske mangfoldet.

- Selv om det er 2500 arter på lista, så betyr ikke det at alle er skadelige overfor det biologiske mangfoldet. 200 av dem på lista er risikovurdert (høy, lav, ukjent risiko). Av disse igjen er det 17 planter på lista som har høy risiko og noen sprer seg langs vegen. På lista er vegkjendiser som lupin og kjempebjørnekjeks. Kjempebjørnekjeksen ser ut til å være i spredning mange steder. Andre svartelistede er tromsøpalme, kjempespringfrø, russekål og parkslirekne som vokser vilt langs vegene. Også planter som har blitt plantet i grøntanlegg langs veg står på lista, dette gjelder rynkerose og platanlønn, opplyser landskapsarkitekt Sunniva Schjetne i Statens vegvesen.

Spres med bilhjul
Spredningen langs veg er vanskelig å stoppe siden frøene blant annet sprer seg med vind, bilhjul og kantklippere.Statens vegvesen skal nå bli mer bevisste både når etaten ”sår og høster”.

- Vi skal nå lage en handlingsplan der vi skal vurdere hvor stor faren for spredning for de ulike artene er. Videre skal vi iverksette tiltak mot utvalgte arter. Ulike etater må samarbeide, for eksempel innen et geografisk avgrenset område å forhindre spredning. Fylkesmennene vil bidra til å samordne tiltakene på tvers av sektorer, sier Schjetne.

Lupinen mest utbredt
Lupinen er som nevnt en av de mest utbredte i vegkanten. Den er en hageplante på rømmen, opprinnelig en innvandrer fra Nord-Amerika, som ble hentet til Norge for nesten to hundre år siden.

Den klarer å ta opp nitrogen fra lufta og etablerer seg lett i næringsfattige vegkanter og det var en av grunnene til at Statens vegvesen i sin tid blandet lupinfrø i frøblandingene. Men lupinen tar også pusten fra andre engplanter slik at disse fordrives.

- Det er nå fire år siden det ble helt slutt på å så lupiner. Det beste en kan gjøre for å stoppe en uønsket spredning er at den blir slått før den setter frø. Vi ønsker at vegkantene skal fremstå som blomsterenger med stor artsrikdom. Sånn sett ønsker vi at vegkanten i fremtiden skal likne de gamle slåtteenger i kulturlandskapet, sier Schjetne.