Innlegg: Når statistikken lyver ved å være taus

Gang på gang hører vi det samme budskapet fra økonomer og politikere: Norge går bra. Arbeidsledigheten er lav, sysselsettingen høy og økonomien tåler derfor et stramt rentenivå. 

Argumentasjonen gjentas nærmest mekanisk – som et slags beroligende mantra – hver gang temaet «Krise i byggebransjen» blir tatt opp.

Sjeføkonom Jan L Andreaasen frykter imidlertid konkursbølge i byggenæringen og uttalte følgende i onsdagens E24:

«Jeg tror dette har gått under radaren for alle, inklusive meg. Redningen nå for byggebransjen er krisepakker. Skal du ha et renteråd: Kutt et halvt prosentpoeng»

I en kommentar til dette uttaler seniorøkonom Oddmund Berg i DNB Carnegie følgende:

«Jeg sitter ikke med den samme informasjonen som Andreassen om at det er så mørkt. Jeg er veldig nysgjerrig på hvor svakt det er. Man har ikke så mye mer enn anekdoter å gå etter her. Jeg synes kanskje det er rart at vi ikke har sett større effekter i sysselsettings- og ledighetstall»

Nettopp – det er selve kjernen i problemet: Statistikken forteller ikke hele sannheten.

For bak de pene tallene skjuler det seg en realitet som i stadig mindre grad blir omtalt, men som merkes brutalt av dem som står midt i den: Byggebransjen er i ferd med å tømmes for arbeidskraft.

Lav ledighet betyr ikke at alt er friskt

Når økonomer peker på at arbeidsledigheten ikke har økt nevneverdig, brukes det som et bevis på at norsk økonomi er robust. Men dette resonnementet forutsetter at ledighetstallene faktisk fanger opp det som skjer i arbeidsmarkedet.

Det gjør de ikke.

I byggebransjen har tusenvis av arbeidsplasser forsvunnet gjennom konkurser, permitteringer og nedleggelser. Forskjellen fra tidligere kriser er at arbeidstakerne ikke blir værende i systemet. De registrerer seg ikke nødvendigvis som arbeidsledige i Norge.

De reiser.

Arbeidskraften har forlatt landet 

Store deler av arbeidsstyrken i bygg og anlegg har i årevis bestått av utenlandsk arbeidskraft. Når oppdragene tørker inn, marginene forsvinner og usikkerheten blir total, tar disse arbeiderne et rasjonelt valg: de forlater Norge.

De flytter tilbake til hjemlandet, til andre land, andre markeder og andre bransjer. Mange kommer ikke tilbake.

Dette slår ikke ut i norske ledighetstall. Når en polsk tømrer eller en litauisk betongarbeider pakker sammen og reiser hjem, forsvinner vedkommende stille ut av statistikken. Ingen røde varsellamper blinker. Ingen kurver skyter i været.

Men for bransjen er konsekvensene dramatiske.

En bransje tappes – uten at det måles Resultatet er en situasjon der:

• Bedrifter går konkurs og tar med seg kompetanse ut av markedet
• Fagarbeidere forsvinner raskere enn de kan erstattes
• Kapasiteten i byggenæringen svekkes strukturelt, ikke midlertidig

Likevel fortsetter den offentlige samtalen å handle om inflasjon, etterspørsel og rente – som om tilbudssiden i økonomien er intakt.

Det snakkes nesten ikke om hvem som faktisk skal bygge boligene, skolene og infrastrukturen når – eller hvis – etterspørselen tar seg opp igjen.

Et politisk og økonomisk blindfelt 

Når politikere og økonomer viser til lav arbeidsledighet som argument for at situasjonen «ikke er så alvorlig», overser de et avgjørende poeng:

Ledighetstall måler hvem som er igjen. Ikke hvem som har forsvunnet.

Dette er ikke bare en analytisk svakhet – det er et alvorlig politisk blindfelt.

For når byggebransjen først er tømt for folk, hjelper det lite med rente­kutt, stimulansetiltak eller optimistiske prognoser. Arbeidskraften kan ikke trylles frem over natten. Fagkompetanse tar år å bygge opp, men kan forsvinne på måneder.

Hvor er nysgjerrigheten? Det mest påfallende er kanskje ikke at tallene brukes slik de brukes, men at så få stiller spørsmål ved dem.

Hvor er:

• kartleggingen av hvor mange fagarbeidere som faktisk har forlatt landet?
• analysen av hvordan konkurser påvirker langsiktig kapasitet i bygg?
• viljen til å lytte til bransjen fremfor kun å lese makromodeller?

Det er bemerkelsesverdig hvor sjelden beslutningstakere faktisk tar turen ut til byggeplassene – eller det som er igjen av dem – for å høre hvordan situasjonen oppleves på bakken.

Konsekvensene kommer – bare senere 

Det er mulig å late som om dette ikke er et problem, så lenge statistikken ser pen ut. Men konsekvensene lar seg ikke ignorere i lengden:

• høyere byggekostnader
• lavere boligbygging
• tregere økonomisk omstilling
• en varig svekkelse av en av Norges viktigste næringer

Når denne regningen til slutt kommer, vil det være for sent å si at «ingen kunne forutse det».

For det kunne man. Man valgte bare å ikke se.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.