Innlegg: Når kan entreprenøren kreve vederlag for mellomlagring?

Les også:

Innlegg: Taktisk prising – er det lov? Og er det lurt?

I anleggsentrepriser oppstår det ofte uenighet om mengdeoppgjøret når tiden for sluttoppgjøret kommer. 

Partene kan være uenige både om hva som egentlig skulle gjøres, hva som er gjort, og hvilke mengder entreprenøren skal ha betalt for til hvilke enhetspriser.

I denne artikkelserien tar vi for oss enkelte typiske spørsmål som oppstår i diskusjoner om a-nota, herunder spørsmål om hvilken betydning det får når enkelte enhetspriser er taktisk priset, i hvilke tilfeller entreprenøren har krav på vederlag for mellomlagring, og entreprenørens valgfrihet ved utførelsen av arbeidene (kan entreprenøren velge hvilke masser som skal hvor?).

Denne artikkelen handler om mellomlagring.

Mellomlagring er som regel inkludert i enhetsprisene

Et spørsmål som jevnlig kommer opp i sluttoppgjørsdiskusjoner er når entreprenøren kan kreve vederlag for mellomlagring. Med mellomlagring menes at massene flyttes til en lokasjon, for senere (eventuelt etter nye flyttinger) transporteres og legges ut på endelig lokasjon. I denne artikkelen tar jeg utgangspunkt i Statens Vegvesens (SVVs) prosesskode for å illustrere en praktisk problemstilling.

Utgangspunktet i masseflyttingsprosessene i Statens Vegvesens prosesskode (prosess 25 om masseflytting av jord og 26 om masseflytting av sprengt stein) er at eventuell mellomlagring er inkludert i enhetsprisene. Dette innebærer at entreprenøren i utgangspunktet ikke får betalt for mellomlagring. 

Det stiller krav til entreprenøren om å gjøre en vurdering av behovet for mellomlagring på konkurransetidspunktet og bake inn et vederlag for dette arbeidet i enhetsprisene om masseflytting.

Kontrakten kan gi krav på avregning for mellomlagring

Kontrakten kan selvfølgelig ha bestemmelser som avviker fra dette. Det kan for eksempel være medtatt prosess for «Sprengt stein til lager for senere bearbeiding» (prosess 26.3 i SVVs prosesskode). 

Betaling for mellomlagring etter slike prosesser er som regel forbeholdt konkret angitte masser, og utgjør et unntak fra hovedregelen om at mellomlagring er inkludert.

Tolkningen av denne prosessen har for øvrig vært omtalt i lagmannsrettspraksis. I dommen LE-2023-82589, som gjaldt sluttoppgjørstvist i en anleggsentreprise, la lagmannsretten til grunn at selv om prosessen gjelder levering til «angitt lager», omfattet den mellomlager både i og utenfor linjen. Det avgjørende var om det var skjedd en ekstra opplasting av massene. 

I den konkrete saken la lagmannsretten heller ikke avgjørende vekt på at avregningen av de aktuelle massene senere viste seg å ha for dårlig kvalitet til bearbeiding.

Mellomlagring som skyldes byggherreforhold

Men finnes det likevel situasjoner der entreprenøren kan kreve betalt for mellomlagring?

Svaret ligger i endringsreglene i standardene (NS 8405/06/07). På samme måte som at entreprenøren kan kreve kompensasjon for andre konsekvenser av byggherreforhold, kan selvsagt også mellomlagring som skyldes byggherreforhold danne grunnlag for endringskrav.

Forutsetningen er at det oppstår forhold underveis i prosjektet som byggherren bærer risikoen for, og som medfører økt behov for mellomlagring sammenlignet med det entreprenøren hadde grunn til å regne med ved kontraktsinngåelsen. Dette gjelder selv om mellomlagring i utgangspunktet er inkludert i enhetsprisene.

Økt mellomlagring kan for eksempel skyldes forsinkelse som følge av byggherrens forhold. Behovet for mellomlagring oppstår typisk der masser skal til en endelig destinasjon som ikke er klar når massene tas ut av linjen. Planen er kanskje å etablere et jorddeponi innad i prosjektet, men i påvente av at deponiet blir klart må jordmassene mellomlagres et annet sted. 

Dersom byggherreforhold forsinker etableringen av deponiet, mens prosjektet ellers går videre, vil mengden jord som må kjøres via mellomlager kunne øke. Dette vil gi entreprenøren rett på tilleggsbetaling for den økte mellomlagringen.

Da må entreprenøren huske å varsle kravet på vanlig måte, og sørge for dokumentasjon av all økt mellomlagring, herunder hvilke masser som må hvor, hvorfor det skyldes byggherreforhold, hva som måtte gjøres annerledes og hva det har kostet.

Det er da den økte mellomlagringen entreprenøren kan kreve betalt for. Entreprenøren må sannsynliggjøre hvordan byggherreforholdene har påvirket mellomlagringen. For entreprenøren vil det være en fordel å ha dokumentasjon for hvilke vurderinger de gjorde av opprinnelig behov for mellomlagring i konkurransefasen, for å kunne gjøre en sammenligning. 

Det er likevel verdt å merke seg at entreprenørens planer i seg selv ikke er avgjørende, men hva som faktisk hadde vært situasjonen dersom man tenker byggherreforholdene borte. Hvis entreprenøren kan vise til fornuftige vurderinger av det opprinnelige behovet for mellomlagring vil det likevel kunne være et godt utgangspunkt for diskusjonene.

Selv om det finnes enhetspriser å ta utgangspunkt i ved avregningen, vil det også være fornuftig samtidig å dokumentere den økte mellomlagringen som om det var regningsarbeider. Da kan man unngå å havne i en dokumentasjonsfelle hvis det er uenighet også om utmålingen når kravet skal gjøres opp.

Oppsummering

Oppsummert er hovedregelen i prosesskoden klar; mellomlagring er inkludert i enhetsprisene for masseflytting. Entreprenøren må derfor ta høyde for forventet mellomlagring allerede ved prissettingen i konkurransen. Entreprenøren kan likevel kreve vederlag for mellomlagring dersom:

- det er angitt i kontrakten, eller

- byggherreforhold gir økt mellomlagring

God planlegging og løpende dokumentasjon er nøkkelen – både for å unngå unødvendige tvister og for å vinne frem dersom uenighet likevel oppstår.