Mye vil vende tilbake til normalen så snart koronapandemien er over og vi kan komme tilbake til en forhåpentligvis tilnærmet normalsituasjon. Men noen ting vil sitte igjen, noen ting vil endres for lang tid fremover – og ikke minst ser vi at hverdagen som nå preger oss alle setter i gang nye tanker og ideer, og ikke minst forventinger for hva årene fremover vil bringe.

Hvor vi skal og bør jobbe fra er definitivt ett av disse feltene. Koronapandemien har helt fra oppstarten gitt oss et krasjkurs i hvordan man kan arbeide hjemmefra og i større grad enn før la de digitale møteflatene styre de dagligdagse møteplassene, konferansene og kontakten med kollegene. På mange måter har dette fungert overraskende bra. De digitale hjelpemidler fantes, var modne og vi hadde jo rett og slett ikke noe valg – vi måtte gjøre det på denne måten. Det har vist seg som et effektivt redskap på mange måter, og vi har både som individer og grupper klart å tilpasse oss denne situasjonen og klart å finne gode rutiner på dette.

Nå tas det også til orde for at dette skal bli malen fremover, altså at det ikke er spesielt viktig hvor man sitter. Det pekes på at det kan og bør bli en fast setning i alle statlige stillingsutlysninger, hvor dette praktisk kan gjøres, med arbeidssted: Norge – og ikke mer geografisk plassert enn dette. Man ønsker altså å gi muligheten ti å kunne sitte hvor som helst for å kunne utføre en spesifikk jobb. Innen visse områder vil dette helt sikkert kunne fungere meget bra og være en god idé. Det er mange jobber hvor man kan sitte hvor som helst bare man har en ok internettlinje. Visse oppgaver kan opplagt ikke gjennomføres fra en sted langt unna om regelmessig fysisk tilstedeværelse et annet sted er nødvendig. Så vil det helt sikkert også være flere typer jobber hvor det kan fungere, men ikke er optimalt.

Men dette handler selvsagt ikke bare om hvordan dette teknisk skal løses. Dette har noe større iboende i seg. Vi snakker ikke her akkurat om free seating på fleksible kontoer i nye og flotte kontorbygg – her snakker vi om free seating for hele landet, uansett om man sitter i Barcode-rekken i Oslo eller på gården hjemme i Hallingdal. Åpner man opp for en slik løsning vil dette kunne endre hele samfunnsstrukturen og måten vårt samfunn er organisert og fungerer. Om dette skulle bli den nye malen vil vi kunne se en justering av hele bosettingsmønster, presset på byene vil kunne minkes og hverdagen vil bli en helt annen for mange. Dette handler altså like mye om distriktspolitikk som noe annet

Det er opplagt flere fordeler med en slik ordning, som større frihet for den enkelte, mer tid til familien, mindre press inn mot de store sentraene og en besparelse for miljøet. Ikke minst vil dette også kunne skape en vekst i mange distriktsområder, og man letter presset på storbyene, og da spesielt i og rundt Oslo. Men man må også se på hva man mister. Man kan gå glipp av de store fordelene som finnes på arbeidsplassene i dag hvor fellesskapet og det å sitte sammen skaper noe ekstra, en dynamikk som driver ulike organisasjoner og virksomheter fremover. Dessuten er det mange mennesker som bør ha en tilhørighet til noe større, og det å kunne møte opp på en arbeidsplass er noe mer enn å gjøre et stykke arbeid. Det er ikke for alle å sitte på hjemmekontor på permanent basis, og kun jobbe digitalt. Det er også slik at nye digitale måter å arbeide på kan fungere over en begrenset periode, men det finnes ikke god nok erfaring på hvordan dette påvirker mange både profesjonelt og i det sosiale over tid. Om man skal få en slik utvikling bør det derfor legges opp til noen form for kontorfellskap hvor man kan ha en fysisk tilhørighet.

Man bør være varsomme med å innføre denne typen store justeringer uten først å ta grundige vurderinger av hva slik endring vil kunne innebære av både fordeler og ulemper. Det vil opplagt skje endringer i vår arbeidshverdag i tiden fremover, men det er viktig at vi ser ting i litt større perspektiv slik at ikke nåsituasjonen skal ligge til grunn for alt som skal skje i tiden fremover.