Innlegg: Danmark gjør seg klar for mer ekstremvær. Hva gjør Norge?

Når regjeringens ekspertutvalg om klimatilpasning legger frem sin rapport denne uken, bør ett spørsmål stå sentralt: Hvordan organiserer og finansierer vi arbeidet slik at klimatilpasning faktisk skjer i praksis?

De siste årene har vi flere ganger sett hvordan uvær fører til oversvømte veier og store skader på bygninger og infrastruktur. Klimaendringene merkes, og skadene blir større. Men mye av risikoen ligger ikke bare i ekstremværet. Den ligger i tilstanden på det som allerede er bygget. For det som er dårlig vedlikeholdt får mye større klimaskader enn det som er oppgradert.

Et samfunn på tynnere marginer

Vår rapport Norges tilstand 2025, dokumenterte hvor stort oppgraderingsbehovet er for at store deler av landets infrastruktur og offentlige bygg. Mange veier, vannledninger, bygg og jernbane er både gammel og dimensjonert for et helt annet klima enn det vi nå opplever. Når klimaet endrer seg og belastningen øker, møter infrastrukturen en dobbel utfordring. Den er både eldre og mer utsatt.

En bru med redusert bæreevne har mindre reservekapasitet. Et bygg med tekniske mangler får lettere fukt- og følgeskader. Infrastruktur bygges alltid med sikkerhetsmarginer. Men når anleggene blir eldre samtidig som belastningen øker, spises disse marginene gradvis opp. Til slutt skal det mindre til før noe svikter.

Klimaendringene forsterker svakhetene som allerede finnes. Det gjør at konsekvensene kan bli langt større enn selve skadene.

Ekstremværet Hans i 2023 viste hvor alvorlig dette kan bli. Flere tusen mennesker måtte evakueres. Forsikringsselskapene utbetalte milliarder. Da Randklev bru på Dovrebanen kollapset, ble en av landets viktigste jernbaneforbindelser stengt i lang tid. Tapene for næringslivet ble målt i millioner av kroner hver dag. Manglende klimatilpasning gir ikke bare svekket beredskap, men også tapt verdiskaping og samfunnssikkerhet. Det er derfor behov for ekstraordinære tiltak for å sikre fellesskapets verdier.

Vannet kjenner ingen kommunegrenser

Og utfordringen handler ikke bare om penger, det handler vel så mye om hvordan vi organiserer, planlegger og gjennomfører. Vann- og avløpssystemene er et godt eksempel:

Investeringsbehovet i renseanlegg er på flere hundre milliarder kroner. Denne regningen kan ikke bare sendes videre til innbyggerne, det må ses på om det mulig å optimalisere gjennomføringen av prosjektene som følger.

Rundt Trondheimsfjorden skal ekspempelvis rundt 20 renseanlegg oppgraderes samtidig. Men hver kommune må gjennom egne prosesser for utslippstillatelser, med tilnærmet like vurderinger og teknologivalg. De samme spørsmålene utredes igjen og igjen. Det gir mer byråkrati, dyrere prosjekter og lengre prosesser - og ikke minst økte vannavgifter til innbyggerne.

Flere av utfordringene Norge nå diskuterer, er like i Danmark. Der har myndighetene de siste årene utviklet nasjonale klimatilpasningsplaner for å rydde opp i ansvar, finansiering og gjennomføring. Den første danske planen kom i 2023 og la vekt på nasjonal koordinering og sterkere støtte til kommunene. I februar i år lanserte regjeringen Klimatilpasningsplan II, et nasjonalt løft for kystbeskyttelse med en statlig investeringsplan på nær 15 milliarder danske kroner. Staten kan dekke opptil 85 prosent av kostnadene i store prosjekter. Kort sagt: Danmark har bestemt seg for å ta tak i dette.

Vannet kjenner ingen kommunegrenser, og det er derfor avgjørende at også vi i Norge har nasjonale planer for hvordan tiltak både koordineres på tvers av kommunene, hva som skal prioriteres og hvordan det skal finansieres.

Danmark har tatt et valg, følger Norge etter?

Danmark og Norge har ulike klimarisikoer, og i Norge må vi i større grad håndtere flom, skred og bratt terreng. Erfaringene kan derfor ikke kopieres direkte. Men én lærdom er tydelig: Klimatilpasning krever klare nasjonale rammer, finansiering og samordning.

Når klimatilpasningsutvalget legger frem sin rapport denne uken, bør diskusjonen i etterkant ikke bare handle om hvor store klimaskadene kan bli. Den må også handle om hvordan Norge faktisk organiserer og finansierer arbeidet for å redusere risikoen, og hvordan vi bryter ned siloene som i dag bremser fremdriften.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.