Jeg er 46 år og arbeider som HMS-leder i bransjen. Jeg trives. Jeg er stolt av å bidra til å bygge landet, liker arbeidskollegaene mine, de faglige utfordringene, tempoet og det at ingen dag er den andre lik. Og spesielt godt liker jeg den vennlige grunntonen jeg opplever på jobb.

Samtidig har jeg en #metoo-erfaring som jeg ikke unner noen andre, verken kvinner eller menn, å gjennomgå.

Det som skjedde gikk langt utover ufrivillige kyss og ubehagelig sex-prat og ble meldt til ledelsen dagen etter. Saken ble håndtert internt, fikk konsekvenser. Den skjedde på anleggsbrakka, under en jobbfest.

Jeg ønsker at flere unge kvinner og menn skal vurdere bygg og anlegg som yrkesvei. Jeg blir glad når jeg hører at unge, nyutdannede ingeniører søker seg til bransjen, og heier på hver enkelt byggfagslærling i dette landet.

Velkommen til spennende prosjekter, til meningsfulle og samfunnsnyttige oppgaver.

Sammen kan vi stolt skue utover landet og se håndfaste bevis på arbeidet som er gjort: et nytt bibliotek, en ny og mer trafikksikker vei, et forbedret og mer miljøvennlig renseanlegg.

Velkommen til et uformelt og jovialt arbeidsmiljø.

Men vet vi hvorvidt de føler seg velkomne? Går bransjen glipp av dyktige folk fordi en del spiserom fortsatt tviholder på puppeplakater som dekor?

Eller fordi den seksualiserte praten blir for påtrengende?

Overlates det til for eksempel en 17-årig lærling å gi beskjed oppover i systemet når det oppleves nedverdigelser på jobb?

Eller tar ledelsen ansvar for å tilrettelegge for et trygt og godt arbeidsmiljø?

I disse #metoo-tider har jeg et betimelig spørsmål til lederne i norske entreprenørbedrifter:

Hva gjør dere for å forebygge at kvinner i vår mannsdominerte bransje utsettes for seksuell trakassering?

I alle ledd av organisasjonen, fra hovedkontoret til den mest avsidesliggende brakka.