Det er en kjent problematikk at arbeidsmiljøkriminaliteten og sosial dumping har fått et altfor stort innpass i det norske arbeidslivet, og dette ser vi selvsagt også innen byggenæringen. Derfor er det skuffende lesning Riksrevisjonen nå kan presentere – til tross for massive løfter om forsterket innsats for å hindre utbredelsen av arbeidsmiljøkriminaliteten – det har for liten effekt.
Riksrevisjonen kommer med kraftig kritikk mot arbeidet som er gjennomført og det offentlige myndigheter, og da spesielt Arbeids- og sosialdepartementet, Arbeidstilsynet og politiet som får gjennomgå.
Det pekes blant annet på at Arbeidstilsynet har store utfordringer med kompetanse i å føre tilsyn mot sosial dumping, at Arbeidstilsynet bruker i liten grad reaksjoner som virker avskrekkende, at tilsyn mot sosial dumping ofte gjennomføres som enklere formalkontroller og at det er lang saksbehandlingstid og ugrunnet opphold i politiets etterforskning av arbeidsmiljøkriminalitet. Videre pekes det også på at offentlige virksomheter ikke i tilstrekkelig grad etterlever regelverket som skal bidra til å forhindre sosial dumping ved egne anskaffelser, at Arbeids- og sosialdepartementets innsats for å sikre et arbeidsliv uten sosial dumping i offentlige anskaffelser kan forbedres og at Arbeidstilsynets tilsynsaktivitet ikke bidrar nok til å sikre at offentlig sektor etterlever regelverket som skal forhindre sosial dumping.
Dette er selvsagt lite oppløftende lesning og en tydelig marsjordre til politikerne om at det må sterkere innsats til om vi skal klare å hindre utviklingen med arbeidsmiljøkriminalitet og sosial dumping. Det er snakket lenge om hvor stort dette problemet er og satt i verk flere programmer. Dette er imidlertid ikke fulgt opp med tilstrekkelig med midler for å få en god nok effekt. Nå er det på tide at regjeringen virkelig prioriterer dette arbeidet, så vi håper for all del dette er og blir en sentral del av arbeidet med statsbudsjettet for neste år, som nå er i gang hos regjeringspartiene - for slik kan vi ikke ha det.
Vi kan ikke erklære krig mot arbeidsmiljøkriminaliteten og samtidig la etatene føre krigen uten tilstrekkelig med våpen tilgjengelig. Arbeidstilsynet får sterk kritikk i rapportene, og det pekes ikke minst på utfordringer med manglende kompetanse på området. Da må man selvsagt se til at de får den nødvendige kompetansen. Vi vil tro tilsynet gjerne ønsker denne kompetansehevingen, og at de gjerne skulle fått mer og bedre opplæring innen feltet. Da må det også settes av midler til dette.
Selvsagt må de offentlige byggherrene bli enda flinkere til å etterleve de stadig strengene kravene i de offentlige konkurransene, og en stadig skjerping av kravene er her også nødvending. Samtidig må også politiet prioritere kampen mot arbeidsmiljøkriminaliteten enda høyere. Enkelte steder blir dette prioritert, men ikke i stor nok grad over hele landet. Her må det komme enda strengere instrukser fra sentralt hold. Og ikke minst; det er gjort forbedringer innen samarbeidet mellom de ulike etatene, men dette samarbeidet må ytterligere forsterkes og prioriteres – ikke minst også av politiet. Og om det finnes momenter som vanskeliggjør dette arbeidet, blant annet når det gjelder deling av informasjon på tvers av etatene, må det selvsagt etableres rutiner for å bedre på situasjonen.
Vi er ikke spesielt overrasket over funnene som er gjort av Riksrevsjoen, men vi hadde kanskje håpet de hadde hatt mulighet til å komme med noe bedre resultater. Men med funnene riksrevisoren kunne presentere tirsdag formiddag, er et hevet over enhver tvil om at man å styrke innsatsen minst et par hakk om man skal få satt inn effektive virkemidler som vil ha en reell effekt i denne avgjørende kampen for norsk arbeidsliv. Vi håper derfor politikerne tar dette til seg, og virkelig gjør nok – og ikke bare snakker om problemet. Dette gjelder rett og slett om vi skal ha kontrollen over vårt arbeidsliv i årene fremover.