Nå blir det langt dyrere å permittere

Både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden ble tatt skikkelig på senga når man i budsjettinnspurten for neste års statsbudsjett ble enige om å utvide perioden arbeidsgiver må betale lønn ved permittering fra 10 til 15 dager.

Sent tirsdag kveld ble regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti enige om avtalen for statsbudsjettet for 2019. Her er det lagt inn en økning av antall dager med lønnsplikt under permittering for arbeidsgiver fra 10 til 15 dager – altså en økning i permitteringskostnadene på 50 prosent. Dette vil faktisk bety store ekstra utgifter for en rekke virksomheter – og som utvilsomt vil kunne ha flere negative konsekvenser for både bedriftene – men også for hver enkelt arbeidstaker. Nettopp derfor reagerer begge sider i næringslivet også så sterkt på dette forslaget.

De fleste husker sikkert debatten for noen år siden når man skrudde opp lønnsplikten fra ti til 20 dager. Denne ordningen ble reversert i 2015 – og lønnsplikten på ti dager har ikke vært rørt eller i særlig grad diskutert de senere årene. Nettopp derfor var det også uventet og et merkelig tidspunkt på ny å innføre en slik økning nå – og bedriftslederne hadde nok ikke ventet et slikt grep fra den sittende regjeringen.

Ved at man nå skyver en større del av permitteringskostnadene over på bedriftene selv, vil dette få konsekvenser. I utgangspunktet er det jo ingen som ønsker å permittere sine ansatte – alle bedriftsledere ønsker å ha full drift gjennom hele året. Men det vil med jevne mellomrom, i hvert fall hos enkelte, dukke opp perioder der man ikke kommer utenom å benytte seg av muligheten permittering gir. Alternativet er oppsigelser, noe som selvsagt er uheldig for både arbeidsgiver og arbeidstaker. Bedriften står i fare for å miste kompetent arbeidskraft – og den enkelte ansatte blir stående uten fast arbeid. Nå man nå øker kostnadene vil flere benytte seg av oppsigelser i stedet for permitteringer, rett og slett på bakgrunn av at ikke alle har de økonomiske musklene til å bære permitteringskostnadene. Alternativet kan være konkurs.

En annen uheldig effekt, som kan bli godt synlig på sikt, er at flere da velger å benytte seg av midlertidige ansettelser i stedet for faste ansettelser når de skal ha inn nye folk. I en tid der man arbeider for, og snakker så mye om, viktigheten av faste ansattesler er det som skal være hovedregelen i norsk næringsliv, er denne manøveren fra budsjettkameratene en uventet pasning til partene i arbeidslivet.

Nå klamrer man seg til håpet om at man skal få til en revurdering av forslaget frem mot behandling i Stortinget. For næringens virksomheter får man håpe dette vil kunne skje.