Innlegg: 
Innleieforbudet virker – nå må vi bygge videre

Les også:

Innlegg: Kjære arbeids­givere, ta dere sammen

Som tillitsvalgte i Bravida Norge kjenner vi byggebransjens realiteter på kroppen. Både Steffen Bjørkavåg Olsen (EL og IT-forbundet) og Tore Bakke (Bravida Norge) har nylig skrevet innlegg om innleieregelverket. Vi ønsker å nyansere diskusjonen.

Tore Bakke fremhever samarbeidet med tillitsvalgte som godt og profesjonelt, og at vi kjenner utfordringene. Det betyr ikke at vi ser de samme løsningene eller er enige om alt, særlig ikke om innleieregelverket.

Les også:

Innlegg: Regel­verket er ikke tilpasset vår situasjon

Bakke viser til avtalen om at innleie fra bemanningsbyråer skal være siste utvei i Bravida. Opprinnelig var den god, men høye produksjonstopper i Bravida og andre bedrifter har ført til lite tilgjengelig personell utenfor bemanningsbyråene, som dermed over tid har blitt normen. Det har tillatt en reduksjon av det Bakke omtaler som «reservebenken» og stort sett erstattet ut- og innleie mellom produksjonsbedrifter, som fungerte godt før bemanningsbyråer ble lovlig i år 2000. Systemet var fleksibelt nok og gikk ikke utover ansatte.

Måten bemanningsbransjen opptrer på går utover ansatte og skaper utfordringer for arbeidslivet. Mange arbeidstakere blir ansatt på kontrakter som i praksis omgår viktige deler av regelverket bl.a. arbeidsmiljøloven og tariffavtaler. Ordninger der ansatte må betale tilbake utgifter til kost og losji bryter med prinsippet om likebehandling og gjør at de reelt sett sitter igjen med lavere lønn. At bemanningsbyråene kan tilby så lave priser, skyldes ofte at de sparer inn på opplæring og HMS-arbeid, samtidig som de skyver skjulte kostnader over på de ansatte. For eksempel verktøy, arbeidsklær, reise og losji. I tillegg har enkelte bemanningsbyråer innført ordninger der bedrifter må betale et gebyr dersom de ønsker å ansette en innleid arbeidstaker, en såkalt «sign-on fee». Summen av disse forholdene bidrar til å presse arbeidsfolk tilbake i en mer utrygg situasjon, som minner om løsarbeidersamfunnet vi trodde vi hadde lagt bak oss, der folk måtte stå med lua i hånda og ta til takke med smuler. Denne utviklingen svekker det seriøse arbeidslivet og undergraver trepartssamarbeidet som har vært en nøkkel til Norges suksess.

Utfordringene med bemanningsbransjen rammer alle. Flere tillitsvalgte har gitt seg fordi innleiebelastningen ble for stor, og de faste ansatte opplever skiftende arbeidsmiljø og svekket forhandlingsstyrke. Tillitsvalgte har forsøkt å stoppe innleie fra en useriøs aktør på grunn av gjentatte brudd på arbeidsmiljølovens bestemmelser, ledelsen valgte å fortsette innleie til endelig pålegg fra Arbeidstilsynet var utstedt. Vi har stilt krav om tariffavtale i bemanningsbyråer Bravida benytter, uten gjennomslag. Og det må sies; en tariffavtale alene er ikke et kvalitetsstempel. Det kreves en sterk klubb, aktive tillitsvalgte og reell medbestemmelse, noe som ikke finnes i bemanningsbransjen i dag. Det finnes etter vårt syn ikke såkalte «seriøse» bemanningsbyråer, bare grader av useriøsitet. Vi har tidligere tydelig uttalt at intensjonen er å unngå all bruk av bemanningsbyråer i Bravida gjennom lokale tillitsvalgtes rett til å avstå fra avtaler. Likevel trekkes den gamle innleieavtalen frem som et eksempel på at systemet fungerer. Vi er enige om at grunnbemanningen skal være høy, men ikke hvor høyt det bør være. Å si at systemet fungerer godt er en grov forenkling.

Debatten hviler på premisser vi ikke kan akseptere:

• At byggebransjen ikke er fleksibel nok uten bemanningsbyråer. Vi klarte det helt fint før.
• Hoppeplikten i Norske Standardkontrakter som kan pålegge entreprenøren 15% merarbeid, tidvis mer i offentlige kontrakter. Hvis denne legitimerer en unødvendig og fordyrende bemanningsbransje, er det hoppeplikten som må endres.
• At topper i produksjonen er midlertidige. Korte byggetider, forsinkelser og urokkelige sluttdatoer gjør produksjonstopper til et permanent trekk. Høy grunnbemanning og utleie mellom produksjonsbedrifter er løsningen. Vi trenger også partssamarbeid og politisk vilje til å justere forventningene til byggetider.
• At utenlandske aktører kan presse ut norske selskaper under dagens innleieregler, er en fallitterklæring. Det forutsetter at for å være konkurransedyktige må vi tillate dumping av enkelte arbeidsfolks lønn, arbeidstid, reisevilkår og forutsigbarhet. Vi har klart å regulere bort bemanningsbransjen fra våre byggeplasser – og vi kan gjøre det samme med andre useriøse aktører.

Utleie mellom produksjonsbedrifter fungerer fortsatt, konkurranseloven er ikke til hinder for det. Med innleieforbudet i Oslofjordområdet ble flere ansatt i produksjonsbedriftene, og samarbeidet om ut- og innleie gjenopptatt. Flere, blant dem Bravida, kom gjennom lavere ordreinngang uten særlig permitteringer fordi det samtidig var behov for personell i andre bedrifter. Bravida har også kunnet hentet personell fra Bravida Sverige på våre store prosjekter som en av de stordriftsfordelene det gir oss og levert økte overskudd. Alt dette viser at innleieforbudet fungerer. Problemet er ikke lovverket, men manglende vilje til å akseptere det og bruke de muligheter som finnes.

Tidspresset i byggebransjen er reelt. Oppstarter blir ofte forsinket, mens sluttdatoene står fast. Konsekvensen er forsering og hardt press på arbeidsfolk. Mer midlertidighet er ikke svaret. Problemet er dårlig planlegging, manglende sammenheng mellom prosjekter og ressurser, og urealistiske fremdriftsplaner. Løsningen er bedre prosjektstyring og realistiske byggetider – ikke fleksibilitet på arbeidsfolks bekostning.

Innleieforbudet i Oslofjord-området var riktig og viktig. Det har ført til flere faste ansettelser, også i Bravida. Det bygges fortsatt, og forbudet virker. Nå bør forbudssonen utvides. Vil vi ha en seriøs og bærekraftig byggebransje, trenger vi politikere som vil fortsette oppryddingen.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.