Innlegg: Sanksjonene mot Russland – byggebransjen må følge med

EU har siden invasjonen av Ukraina i 2022 vedtatt sanksjoner i et tempo og omfang uten sidestykke i europeisk historie.

Så langt er 21 sanksjonspakker vedtatt – to av dem i 2026. Målet er å kvele den russiske krigsøkonomien, og Norge har innført samtlige sanksjonspakker, den siste pakken så sent som 20. oktober.

Sanksjonene som er innført mot Russland er de mest omfattende sanksjonene noensinne innført i norsk rett.

Bakteppet er alvorlig. Den russiske angrepskrigen mot Ukraina utgjør en trussel mot Europa. I ytterste konsekvens kan det være vår frihet og vårt demokrati som står på spill. Dette forklarer hvorfor sanksjonene er så bredt anlagt som de er. Sett i det lyset bør det være lettere å kjenne seg forpliktet til å etterleve sanksjonene og akseptere et trangere kommersielt handlingsrom enn tidligere.

Mange kan tenke at sanksjonene kun retter seg mot forsvarsrelaterte varer, og at de derfor har liten betydning for andre bransjer. Faktum er at regelverket også rammer helt ordinære industrivarer, slik som råvarer, innsatsfaktorer og produkter som inngår i den daglige driften i material- og prosessindustrien.

Blant de nyeste tiltakene er eksportforbud mot visse gummiartikler, kjemikalier, stålartikler og produksjonsutstyr, samt importrestriksjoner for kjemikalier, metaller og råvarer fra Russland.

Fra før var en rekke varer omfattet av sanksjonene, alt fra spiker, skruer, trevarer og takstein til aluminiumstrukturer til bruk i bygg og infrastruktur.

Det er ikke bare import og eksport direkte til og fra Russland som omfattes. Også handel via tredjeland er omfattet, og flere land er å anse som høyrisiko for sanksjonsomgåelser.

Brudd på sanksjonene vil kunne utløse straffansvar for virksomheten og den som har opptrådt på virksomhetens vegne.

I Danmark er toppledelsen i en kjent malingsprodusent siktet for sanksjonsbrudd, og her hjemme etterforsker PST et titalls lignende saker. I tillegg kommer tvister med kunder og leverandører og annen kommersiell belastning en sak om sanksjonsbrudd kan medføre.

PST fremhever i sin seneste trusselvurdering at russiske aktører bruker stadig mer kreative metoder for å skaffe seg sanksjonerte varer, og bruk av tredjeparter er et nøkkelord her.

Hva må virksomhetene gjøre?

Det første virksomheten må gjøre, er å bringe på det rene om egne varer og produkter er omfattet av sanksjonene.

Dersom de er omfattet, må virksomheten sette seg i stand til å gjøre løpende, kunnskapsbaserte vurderinger av risikoen for at varene og produktene kan ende i feil hender, og treffe rimelige tiltak for å forhindre dette.

Det følger av veilederen fra Direktoratet for eksportkontroll og sanksjoner (DEKSA) at det stilles «særskilte krav til aktsomhet». Det må med andre ord på plass en kontrollplan tilpasset virksomheten og risikoen den er eksponert for, som sikrer at virksomheten opptrer forsiktig nok uten å være overdrevent forsiktig.

Hva som konkret kreves av kontrolltiltak, avhenger blant annet av hvilket område virksomheten opererer i og hvilke varer det er snakk om. Eksport av sanksjonerte varer til høyrisikoområder krever for eksempel et helt annet kontrollregime enn om de samme varene skal eksporteres innad i Norden.

Vi erfarer i vårt arbeid at virksomheter synes det er vanskelig å få tak på hva som ligger i aktsomhetskravet og finne riktig nivå på kontrolltiltakene. DEKSAs veileder trekker frem skjerpede krav til kontroll og oversikt, men gir ikke konkrete råd og er tydelig på at det er virksomheten selv som er ansvarlig for egen etterlevelse.

Én ting er likevel sikkert:

Dersom virksomheten havner i en situasjon der sanksjonsbrudd kan ha funnet sted, vil det alltid være en fordel å kunne dokumentere en kontrollplan og forutgående vurderinger av den aktuelle transaksjonen.

Det gjelder også om vurderingen i ettertid skulle vise seg å være feil.  

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.