Lederne i byene Trondheim, Oslo, Stavanger, Tromsø, Drammen, Kristiansand og Bergen kommer gjennom et leserinnlegg med et tydelig varsel til næringen. I tiden som kommer vil de stille langt strengere krav til de som skal utføre jobber i disse byene, og da handler det først og fremst om krav innen klima og miljø. Målene er klare; innen 2021 skal kommunenes bygge- og anleggsvirksomhet være fossilfri, innen 2025 skal kommunenes bygge- og anleggsvirksomhet være utslippsfri, og innen 2030 skal hele bygge- og anleggsvirksomheten i byene være utslippsfri
De som skal utføre jobber i disse byene må tilpasse seg denne utviklingen.
Dette er egentlig ikke noe nytt. Flere av disse kommunene har stilt strenge krav allerede, ikke minst i Oslo. Men det er likevel nå tydeligere enn noen gang at flere krav kommer, og de kommer nå. Og de gjelder for alle de større byene. Dette er altså ikke noe som kommer langt frem i tid. De som skal utføre jobber innenfor bygrensene i disse byene må tenke nytt og annerledes i dag, og de må planlegge for enda strengere regler for årene som kommer. Og utviklingen går raskt. Dette betyr at de både må tilpasse maskinparken sin, hvordan de ønsker å utføre jobbene og flere må nok også endre hele tankesettet og måten virksomhetene er bygget opp.
Den klare oppfordringen kan ikke misforstås. Nå må byggenæringen endre seg. Vi håper politikerne også har merket seg at byggenæringens aktører på kort tid også faktisk i stor grad har endret seg. Mange ar fornyet maskinparken og jobber aktivt mot å grønnere og bedre måter å bygge på. Endringene har kommet såpass langt at det burde sikre bra konkurranse i en rekke byer når de strengere kravene nå kommer. Men man må opplagt gjøre enda mer.
Det er bra at storbyene nå kommer med denne klare oppfordringen. Det er med på å kunne sikre en nødvendig forutsigbarhet, og ikke minst like konkurransevilkår. Og i dette arbeidet er det viktig at kommunene også legger dette inn i prisingen og i kontraktsvilkårene – og ikke minst må man se til at man følger opp kravene som ligger inne i kontraktsbestemmelsene ute på byggeplassene slik at man ikke kan jukse seg frem i køen. Man må opplagt se på andre momenter en kun pris i dette viktige utviklingsarbeidet for å kunne bygge grønnere og bedre. Og man må ha sanksjoner når leverandørene ikke klarer å levere som forutsatt i kontraktene. Har man ikke maktet å levere etter de grønne kravene som er satt, må man komme med reaksjoner. Det finnes eksempler på hvor man har sluppet unna for lett i jobber med strenge kontraktskrav.
En utvikling i denne retningen vil kreve mye av både entreprenørene og byggherrene. Man må se på hva som er realistisk for ulike utviklingsscenarioene i årene fremover. Samtidig som man hele tiden må strekke seg lenger, må man ha realistiske fremtidsplaner som lar seg realisere, til det beste for alle parter. Vi er overbevist og at byggenæringens aktører vil levere etter kravene som stilles – men da må man også være villig til å betale hva det koster for å la de seriøse aktørene være med å forme utkilingen for hele samfunnet.
Samtidig ber politikere om at staten må tilpasse plan- og bygningsloven slik den i større grad gjenspeiler samfunnsutviklingen og det prekære behovet for klimatiltak som kan fremskynde en nullutslippsutvikling. Det er vi overbevist om at staten også vil gjøre, og det er nå viktig at dette arbeidet skjer i tett relasjon med næringen, kommunene og de statlige instansene. Kun gjennom et utstrakt samarbeid kan man få til en ønsket utvikling innen dette feltet. Her kan man ikke sitte på hver sin tue og krangle om hvem som er flinkest, å peke på mulige utviklingstrekk eller jobbe for å hente lettvinte politiske poenger. Her må man jobbe sammen for å finne den beste måten å komme frem til målet.