Innsigelsene har tatt overhånd - vi trenger en bolig- og bygningsminister

Flere partier har annonsert dette. Sist ut var Erna Solberg som i Aftenposten for kort tid siden lanserte bolig som valgkampsak. Høyre vil samle bolig- og planpolitikken i et departement. Tilsvarende har vi også hørt fra Arbeiderpartiet og selv statssekretæren i Kommunal- og regionaldepartementet har mer enn antydet at en samling av bygnings- og planpolitikken i ett departement er aktuelt. Skal vi lykkes med å legge til rette for økt boligbygging er min oppfatning at vi også bør få en egen Bolig- og bygningsminister. Det viktigste en boligminister må gjøre er å samordne og effektivisere alle statlige, regionale og kommunale instansers deltakelse i planprosessene. I tillegg må det legges til rette for at kommunene og aktørene som skal framskaffe boliger blir i stand til å løse sine oppgaver.

Høyre ønsker mindre makt til byråkratene, blant annet ved å redusere innsigelsesretten. NBBL deler dette standpunktet. I dag er det 22 statlige og regionale organer som kan stanse kommuneplaner og reguleringsplaner. Det er kamp om plassen, selv i Norge. SSBs prognoser tilsier at ikke mindre enn 900.000 skal bosettes fram til 2030 i og rundt de store byområdene. Derfor må boligbygging prioriteres, og det må bli tillatt å bygge høyere og tettere rundt kollektivknutepunktene.

Miljøvernminister Bård Vegard Solhjell avviste i Aftenposten 19. november at innsigelsesretten er et stort hinder. Svært få saker kommer til avgjørelse i Miljøverndepartementet. Dette er en sannhet med store modifikasjoner. Det er riktig at departementet ikke får mange innsigelsessaker på sitt bord per år. Rapporten «Innsigelsesinstituttets påvirkning på lokalt selvstyre» utarbeidet av Asplan Viak for KS viser at Miljøverndepartementet bare får ca 30 innsigelsessaker for avgjørelse årlig. Men dette er ikke engang toppen av isfjellet sammenlignet med innsigelser som kommunene og utbyggere må forholde seg til. I rapporten vises det til at det fremmes innsigelser i ca 50 prosent av alle kommuneplaner. Kommunene opplyser i rapporten at i snitt forsinker det kommuneplanprosessen med 10 måneder. Det er trist når disse planene skal rulleres hvert fjerde år. I fire-årsperioden 2007 – 2010 var det i følge rapporten fremmet innsigelser i over 2700 av ca 9700 reguleringsplaner. I tillegg til dette kommer det også at innsigelsesmyndighetene forut for selve høringsprosessen «varsler» om at de vurderer å fremme innsigelser. Det rapporteres også om at svært mange kommuner mottar innsigelser til reguleringsplaner selv der disse er i samsvar med kommuneplanene. At innsigelser ikke er krevende eller framstår som problematisk å håndtere i Miljøverndepartementet er på ingen måte noen trøst i forhold til mengden av innsigelser som skal drøftes, forhandles om og mekles om på kommunalt nivå. Godt er det at de blir løst uten at de løftes inn til MD, men at det tar ekstremt mye tid, og at innsigelsene hindrer effektive byggeprosesser kan det ikke herske tvil om. Her er det et betydelig behov for samordning, opprydding og ikke minst en innskjerping av regelverket.

Miljøvernministeren kommer fra et parti som har sittet med regjeringsmakt i 7 år. Regjeringen har ikke gjort noe med de store utfordringene den høye befolkningsveksten og lave boligbyggingen skaper. Økte priser er en konsekvens. Miljøvernministeren varsler at han vil gjennomgå hele innsigelsesinstituttet for blant annet å sørge for en bedre samordning, det er vel og bra, men for sent til at noe vesentlig kommer til å skje i løpet av denne regjeringens 8 år ved makten.

For enhver nasjon hører retten til en god bolig til en av politikkens absolutt viktigste oppgaver. Det dreier seg i bunn og grunn om å legge forholdene til rette for at alle skal få en god bolig i et godt og trygt bomiljø. Vi trenger derfor en boligminister.