Bygningsbyråkratiet en felles utfordring for næring og myndigheter

I tillegg er byggenæringen i antall ansatte og omsetning en av de ledende næringer. Det er derfor ikke uten grunn at mange mener mye og mangt om næringen, og heller ikke at den er tungt regelstyrt.

Plan- og bygningsloven svever over det hele og skal fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner. Etter min mening er det en krevende, men nødvendig ambisjon som skal oppfylles med lovens formål.

Konfliktnivået er høyt, interessene mange og kryssende knyttet til byggereglenes utforming og oppfølging. Utbyggere må ha lønnsomhet i sine prosjekter, naboer vil ha utsikt og helst ikke forringelse av sin eiendom. Videre skal kvalitet, miljøhensyn og sikkerhet ivaretas. Alle vil ha minst mulig byråkrati, men samtidig en sunn næring og kvalifiserte foretak i alle ledd. Dette uansett om det er i nye prosjekter eller man er i det store og mangfoldige vedlikeholds- og rehabiliteringsmarkedet.

Det er åpenbart at dette er krevende både for myndigheter og næringen. Gjennom de senere års arbeid med Plan- og bygningslov med tilhørende forskrifter og veiledninger har det allikevel slått meg ved flere anledninger, at vi sammen burde få til et mer effektivt og rasjonelt regelverk, samtidig som man sikrer de ulike behov.

Jeg sitter med en følelse at både myndigheter og næringen besitter et visst "tunnelsyn" når vi arbeider med dette. En annen observasjon er at man, særlig fra næringens side, er opptatt av sine egne behov og ikke vil, eller klarer å se helheten og også andres interesser.

Vi opplever at også myndighetssiden uttrykker bekymring i forhold til byråkratiutfordringen knyttet til byggesaksbehandling og er på leting etter hvordan dette kan reduseres. I forbindelse med en forskriftshøring i fjor høst inviterte fire bransjeorganisasjoner fra bygghåndverksfagene til en dialog om dette. Vårt utgangspunkt var at man ikke måtte fire på gode intensjoner knyttet til kvalitetskrav og kompetanse. Man må ha byggeregler som sikrer kvalitet og kontroll, men dette må kombineres med nye modeller for saksbehandlingsregime. For eksempel vil ett tiltak som ville avlaste kommunenes byggesaksbehandling, være å frita dem for oppgaven med godkjenning av foretak. Sammenlignet med øvrige godkjenningsordninger er det særskilt for byggsektoren at man har en lokal struktur på et område som er basert på felles nasjonale kriterier.

Vi anbefalte i vårt høringssvar at det settes i gang en utredning hvor man legger til grunn at godkjenning av foretak ikke lenger er en kommunal oppgave, men overføres til Direktoratet for byggkvalitet (DiBK). Da ville kommunene fritas for den delen av saksbehandlingen. En sentral godkjenningsordning i en slik form, at den også tåler møte med ESA's overvåkning av EU/EØS-reglene, vil kunne være gjeldende for alle foretak i næringen. Da er man sikret kompetanse i hele byggsektoren og ikke bare når andre forhold krever søknadsplikt for tiltaket. Videre bør det utredes mulighet for innføring av meldeplikt. Et rasjonelt meldepliktsystem basert på f.eks elektronisk innmelding vil sikre at man i ettertid kan finne frem til eventuelle syndere. Med kompetansekrav til alle foretak og en etablert meldepliktsordning vil man også kritisk kunne gå inn med åpent sinn og vurdere muligheter for å begrense antall søknadspliktige tiltak.

Ovenstående er ment som eksempler på at det er muligheter hvis man kommer seg ut av tunnelen og starter jakten på alternativer. Byråkratiet er kostnadskrevende og kvelende for alle involverte, det er ressursmangel i kommunene og fortsatt blir mye bygd uten at man er sikret den nødvendige kvalitet. Tiden er inne for å dele ansvar, legge egne kjepphester til side og se etter nye muligheter.