Debatten går høyt om hvordan vi skal nå målet. Offentlig/privat samarbeid (OPS) fremstilles av enkelte partier som den eneste muligheten for å få til en skikkelig veisatsing i Norge. Andre snakker om prosjektfinansiering. Fremskrittspartiet er mer opptatt av å sørge for at det faktisk bygges nye veier hurtig. Det som er avgjørende for hvor fort det kan gjøres, er hvor stor den politiske viljen er til å gjennomføre en kraftig satsing med statlige midler.

Fremskrittspartiet er ikke uenig i at OPS i mange tilfeller kan være en god løsning. De rødgrønne er dessverre elendig til å bevilge penger til vedlikehold. Det har kanskje sammenheng med det tross alt ikke er en eneste politiker som får klippe silkesnorer for å vedlikeholde for eksempel E18...

I en OPS-avtale vil vedlikeholdet ligge inne som en del av prosjektet, og man tvinges derfor til å sette av midler til å holde veiene i god stand. Med dagens dårlige finansieringsmodell, hvor veiprosjekter finansieres bit for bit gjennom årlige budsjettvedtak, så vil OPS sørge for at veiprosjekter vil ferdigstilles raskere enn ved normal, offentlig finansiering. Dette er selvsagt positivt. Men akkurat den samme effekten vil man få også dersom man vedtar utbygging av hele prosjekter ferdig finansiert før oppstart av utbyggingen. Dette viser med all tydelighet at det er ikke hva man kaller løsningen som avgjør resultatet. Det er det den politiske vilje til å stille friske penger til rådighet som gjør.

Det er også viktig å ha med seg at det er noen bakdeler med en OPS-modell. Den vil ikke nødvendigvis bli billigere for staten fordi bl.a. dagens OPS prosjekter også finansieres med bruk av bompenger noe som er svært dyrt, samtidig som anbudstakerne også vil ta ut et utbytte. Fremskrittspartiet ønsker derfor statlig fullfinansiere all veiutbyggning, og ikke bare når det dreier seg om OPS-prosjekter. For da vil det gjennomsnittlige veiprosjekt kunne ferdigstilles vesentlig raskere, og man vil få en mye bedre forutsigbarhet i finansieringen, noe som totalt mangler i dag, og som også vil føre til langt lavere kostnader enn dagens ordning med bruk av bompenger. Man trenger heller ikke å gå lenger enn til Sverige før politikerne bokstavelig talt ler av den norske finansieringsmodellen. Fremskrittspartiet mener det bør være selvsagt at det offentlige finansierer utbygging på en mest mulig hensiktsmessig måte. Da må den offentlige finansieringen bedres, samtidig som politikerne innser at OPS kan være den beste løsningen i noen tilfeller, mens andre løsninger kan være bedre i andre.

Det er nemlig politisk vilje som behøves. Det handler ikke om hva slags finansieringsmodell man benytter, men hvor mye vei man får bygget ut hvert år. Her er FrP i en særklasse: Vi ønsker at avkastningen av 300 milliarder kroner i oljefondet utelukkende skal gå til samferdsel, vi vil at bilistene skal få mer igjen for de 60 milliarder kronene de årlig betaler inn til statskassen, vi ønsker kort og godt en storsatsning på veiutbygging i Norge.

Regjeringen har sørget for at riksveiene nå har et etterslep på gigantiske 300 milliarder kroner. Det ville aldri vært akseptabelt for en FrP-regjering.