Det meste handler om folk!

Vi har bak oss en merkelig vinter. En vinter som har vært kaldere enn på lenge, med lange perioder langt nede på minus tyvetallet både i nord og i sør. Snøen har lavet ned, i hvert fall i lavlandet. Det var kanskje flere enn meg som satte kaffen i vrangstrupen tidlig i vår, da de kunne fortelle på nyhetene at det faktisk har kommet så lite nedbør i fjellet i vinter at vi muligens igjen står ovenfor vannkrise i områder som Bergen by kommende sommer. Og plutselig har skumle værfenomener vi har vært mest vant med å lese om fra andre siden av kloden rykket ubehagelig nærme gjennom askeskyer fra vulkansk aktivitet på naboøya Island.

De siste par årene har jeg hatt gleden av å kunne sette meg inn i mulige effekter vår næring kan ha på den globale klimakrisen. Globale fenomener som plassmangel på jorda, befolkningsvekst, manglende tilgang på mat og rent vann, samt bygningers klimagassutslipp er etter hvert også blitt samtaleemner her i Norge. Og dette har skjedd raskt. Jeg vil komme med den påstand at for bare to - tre år siden var det kun de spesielt interesserte som var klar over at driften av bygninger står for rundt 40 % av klimagassutslippene på verdensbasis.

Det som er så flott, er at vår næring er og vil være sentral i å finne løsninger. Vi må energieffektivisere bygningene våre. Vi må effektivisere og gjøre infrastrukturen i Norge mer bærekraftig. Vi må utvikle stadig nye og bedre teknologier som kan medvirke til at jordas og Norges befolkning skal ha god nok tilgang på rent vann. Norsk teknologi brukes i dag i vannforsyningen i Las Vegas. Norsk undergrunnsteknologi brukes i disse dager til å sprenge fjellhaller i Singapore for å skaffe lagerplass de ikke lenger har på overflaten. Har du noen gang tenkt på at 90 % av alt vannet som benyttes i en bolig, det meste av drikkevannskvalitet, bokstavelig talt spyles ned i avløpet? Kanskje ikke akkurat det vi kan kalle bærekraftig.

Og det meste handler faktisk om folk. Det var et tankekors å være tilstede på EBAs 100 års jubileum nylig, der vi fikk høre fra to unge mennesker som hver fortalte sin historie om hvor tilfeldig det egentlig var at de havnet i byggenæringen. Byggenæringen er ikke synlig nok. Hvis ikke vi klarer å vise hvilke muligheter det ligger i å søke seg til vår næring har både vi og kommende generasjoner tapt.

For meg personlig er det også et tankekors hver vår å se Universums undersøkelse blant unge teknologer; studenter og nyutdannede. Jeg er selvsagt kjempestolt over at SINTEF i år igjen ligger på en flott tredjeplass, kun slått av Statoil og Aker. Det jeg imidlertid ikke er fullt så stolt over, er at blant unge teknologer som søker seg mot byggenæringens fag ligger SINTEF på en svak 16. plass.

Hva innebærer dette? Selvsagt at vi i SINTEF Byggforsk har en jobb å gjøre i å synliggjøre vår rolle som et internasjonalt ledende forskningsinstitutt for bærekraftig bygging. Næringen trenger lokomotiver – og et SINTEF Byggforsk som er attraktivt for de unge og lovende vil styrke hele byggenæringens omdømme. Men kanskje dette også sier noe om forholdet til innovasjon og utvikling i hele vår næring? Min påstand er at hele byggenæringen vil tjene på å bli mer synlige og vise at vi har, og stadig utvikler, ny og banebrytende kunnskap som kan bidra til å løse mange av de utfordringene vi står ovenfor. Det vi alle kan begynne med er å snakke varmt om og vise stolthet over det vi gjør til daglig ved middagsbordet, over nabogjerdet og i alle sosiale sammenhenger. Vi er våre beste ambassadører! Tar dere den utfordringen?