Gått vill i den politiske retorikken?

Horten skulle den gang utarbeide sin kommuneplan og jeg brukte mye tid hos de ulike partigruppene for å lære dem opp i hvilke retningslinjer som også politikerne må følge når de skal bestemme hvordan deres kommune skal se ut. Da jeg besøkte den lokale Fremskrittsparti-gruppen møtte jeg motstand mot det å forplikte seg til fysiske planer. Flere hevdet hardnakket at langsiktige planer var et sosialistisk verktøy som ikke hørte hjemme hos dem. Min første respons var at alle private bedrifter planlegger, så det å planlegge i seg selv kunne da ikke være så politisk. Det måtte være noe annet som lå til grunn. Jeg spurte dem derfor hva det var i selve verktøyet, dvs. planleggingen, som hindret dem å utøve egen politikk. Først da ble diskusjonen interessant. For først da kunne vi begynne å skille mellom faglige og politiske virkemiddel og konsentrere oss om det viktige. Nemlig hva som er de egentlige målene for politikken: Hvilket samfunn ser vi for oss?

På mange måter opplever jeg også at diskusjonen om ulike finansieringsformen av vei og jernbane, er blitt en avsporing. Diskusjonen har stor betydning i den politiske retorikken, men samtidig blir den underordnet når vi nå vet tilstanden på våre bygg og infrastruktur. ”State of the Nation” viser at funksjonaliteten til jernbanen er truet. Det trengs fire ganger så mye midler enn det som ligger inne i NTP for kunne fremtidssikre anleggene. Også skolene, helsebyggene, riks- og fylkesveiene trenger store løft. Så når kunnskapsminister Kristin Halvorsen gikk ut i Dagens Næringsliv i forrige uke og var bekymret for det å ”snike snorklipping for nye veiprosjekt foran pengebruk på utdannelse” og hevdet at ”Vi må bort fra å tro at det bare er stål og betong som er innvesteringer. Det er rett og slett umoderme.”, må jeg si jeg lurte på om hun har gått seg vill i den politiske retorikken.

En snorklippekåt gjeng?

Muligens ser statsråden for seg at hele bygg- og anleggsnæringen er en stor snorklippekåt gjeng. At alt vi ønsker oss er å svi av pengene på stål og betong fremfor helse- og utdannelse. I så fall tar hun grundig feil. Uten at jeg skal ta helt ut ”alt- henger-sammen- med- alt”- resonnementet, er det jo ikke slik at RIF og resten av bygg- og anleggsnæringen ser på jernbanen, veiene, vannledningene, skolene og helsebyggene som selve målet. Når vi påpeker at skolene og helsebyggene trenger mer penger til vedlikehold, er det ikke fordi vi har lagt vår elsk på selve stålet og betongen. Behovet for å bruke penger på både jernbane, vannledninger, veier, skoler og helsebyggene handler om tilrettelegge for hverdagen for små og store mennesker.

Et minstekrav må jo være at skolen er i en slik tilstand at barna våre ikke får vondt i hodet eller blir de syke. Slik er det ikke i dag. Det er det ikke bare RIF som kan dokumentere. Nylig gikk Utdanningsdirektoratet og Helsedirektoratet ut og fortalte at tre av ti skoler, nesten 500 bygg, stryker på helsekrav. De oppfyller ikke kravene om godt inneklima, gode sanitærforhold og tilfredstillende renhold- og vedlikehold.

Mer igjen for hver krone brukt

State og the Nation sier helt riktighet at det er et enorm vedlikeholdsetterslep, men RIFs hovedanliggende er ikke summene i seg selv. Vi mener at målet må være at barna får en slik skole at de kan lære mer for hver time de tilbringer der. At helsebyggene våre er i en slik stand at driften kan optimaliseres og det kan bli kroner igjen som brukes på pasienten. For riktig kompetanse, god planlegging, tilstrekkelig midler til vedlikehold og forutsigbar finansiering av nye infrastrukturprosjekter er kun faglige virkemiddel for å få mest mulig igjen for hver krone brukt.

Så kjære statsråd Kristin Halvorsen, la ikke dette bli en debatt for eller mot stål og betong. La oss heller bruke energi på hvordan vi kan bruke pengene klokere. For ”State of the Nation” peker på løsningene og det å være løsningsorientert har heldigvis aldri gått av moten.