Politiske vindmøller

Vi bor i et land som renner over av energi og energimuligheter. Vi er selvforsynt med vannkraft. Norsk sokkel er blant verdens største produsent av olje og gass. Landet har de beste forhold for vindkraft i Europa. Vi har Europas lengste kystlinje, som burde gi grunnlag for å utvikle f. eks. produksjon av bølgekraft.
Ingen bør være i tvil om at Europa trenger denne energien. Norge burde kunne forsyne Europa med alle disse energiformene - fossile som fornybare. Det krever en overordnet og agressiv politikk og plan for forskning, utvikling av teknologi og bruk av penger - som vi for øvrig også har mer enn nok av.

Hva gjør vi med det? Nei, si det! Ikke får vi lov til å bygge ut mer vannkraft. Atomkraft kommer ikke på tale. Gasskraft er omtrent like ille som atomkraft - den skaper dessuten regjeringskriser. Gassen sender vi ut av landet i rør, og planer om et rør for industriutbygging i Grenland og til svenske forbrukere utredes i det uendelige før de begraves pent og pyntelig. Søknader om vindkraft hoper seg opp hos NVE, mens utbyggerne venter på usikre og langdryge forhandlinger med Sverige om grønne sertifikater og penger fra byråkratene i Enova.

I perioden 1975-1995 satset norsk industri og det politiske Norge på å bygge opp landets petroleumsteknologiske base. Alt var nøye planlagt. Det skjedde bl.a. ved hjelp av de såkalte goodwill-avtalene. Utenlandske oljeselskaper pøste inn penger i FoU for å skaffe seg lisenser på norsk sokkel og den teknologien de trengte for å bygge ut. Resultatet ble at et stort antall leverandørselskaper etter hvert kunne levere løsninger som nå preger industrien over hele verden.
Det var da det, og ikke nå. I dag snakker norske politikere seg i hjel om fornybar energi. Klimaforliket mellom Regjeringen og opposisjonen har dessverre blitt et dokument uten betydning. Nå drømmer politikere i alle partier om at Norge skal bli best i verden på havmølleteknologi, på samme måter som vi ble det på petroleumsteknologi. Hvor er realismen? Danskene startet dette arbeidet for 30 år siden. Norge var beruset av olje og gass og glemte alt annet.

På vindkraftsektoren gjelder det samme ordtaket som i alle andre sektorer - du må lære deg å krype før du kan gå. Vi må bygge ut på land før vi kan gå til havs. Problemet er at innsatsen på land er minimal. Flytende havmøller vil ikke produsere strøm som forbrukerne har råd til å kjøpe før om 10-20 år. Det innrømmer Statoil og alle andre som arbeider med teknologien. De store utbyggerne i Norge (Statkraft, Statoil og Fred Olsen) rømmer til andre deler av Europa for å bygge ut bunnfaste havmøller, fordi de norske betingelsene er så dårlige.

Norsk energipolitikk styres av et olje- og energidepartement som de siste årene har vært overbefolket av kornbønder, potetplukkere og fiskere fra Senterpartiet. Ministerne har vært mer opptatt av å hindre utvikling og utbygging enn å legge forholdene til rette for at Norge kunne være en totaleksportør av alle typer energi. De har opptrådt som energipolitiske vindmøller uten kunnskaper, visjoner og planer for norsk energiproduksjon.

Det er leit at det har blitt slik. Og i mellomtiden vil politikere, professorer og energieksperter skrive spalte opp og spalte ned om at Norge har all den energien vi trenger og verken behøver vindkraft, gasskraft eller bølgekraft. Det de glemmer er at Norge trenger nye forretningsmuligheter og ny industri, mens resten av Europa trenger energi..