Lokalvalget som kan forme en ny politisk virkelighet i Norge

Innbyggerne i Norge våknet på mange måter opp til en ny lokalpolitisk hverdag tirsdag morgen. Fløypartiene og protestpartier vinner stadig mer terreng på bekostning av de etablerte. Og i et valg med rikspolitiske dimensjoner, er det ingenting som skulle tilsi at denne vinden ikke blåser videre inn mot stortingsvalget også.

Det kom nok ikke som noe sjokk – men realismen slår likevel inn når velgernes stemmer er talt opp – og det ikke lenger er snakk om meningsmålinger. For nå har folket talt – og veldig mange ønsker endringer og har sagt klart fra om dette. De tradisjonelt sterke etablerte partiene taper terreng – både de som er i posisjon og de som står i utfordrerposisjon. Det er dermed ikke kun snakk om slitasje hos de som styrer, hverken lokalt og nasjonalt –dette er noe annet. Vi er nå er ferd med å gå inn i en ny politisk tidsregning her i Norge. Vi har sett store omveltninger i politikken tidligere også – og det er som regel ikke slik at dette går tilbake til vante former og størrelser - får vi først en større politisk endring, har det en tendens til å stå seg.

Det at folket nå ønsker en endring kommer selvsagt med bakgrunn i at de ikke er fornøyde med jobben som er gjort – over lang tid. Vi kan ikke se dette som en protest mot de siste måneder eller år – dette er en endring som har tatt tid å få frem – men det har likevel kommet til overflaten på kort tid. Det er slik med denne typen prosesser, begynner først vinden å blåse – vil den raskt øke i styrke og omfang.

Vi kan heller ikke kun se dette på lokalpolitisk nivå. Denne valgkampen har i stor grad, egentlig i altfor stor grad, handlet om rikspolitiske saker styrt av rikspolitikerne. Debatten har rast om sentralisering, bompenger, vindkraft og ikke minst andre miljøsaker. Dermed er dette like mye et spark til rikspolitikken som til lokaldemokratiet. Det er nå mange som ønsker endringer og ville på en klar måte si fra til de som sitter i posisjon, eller tradisjonelt har sittet klare til å ta over styringen, om at man må jobbe på en annen måte og sette andre saker i fokus.

Det er fløyene som vinner frem, spesielt på venstresiden – og splittelsen i folket er nok større enn noensinne – i hvert fall innen flere punkter. Og vi får flere partier, som gjør situasjonen enda mer politisk krevende – det vil bli vanskeligere å finne en fast styringsform over lengre tid – og det kan bli stadig mer utfordrende å lande kompliserte saker. Kompromissene vil bli flere og mer omfattende.

For det er selvsagt spesielt at et protestparti mot bompenger får en enorm fremvekst en rekke steder samtidig som partiet som sier de elsker bompenger, Miljøpartiet De Grønne, gjør et brakvalg. Den aller største vinneren er likevel på mange måte et av de veletablerte partiene, men som definitivt har vunnet frem gjennom å protestere mot de som har styrt - Senterpartiet. De har stått på distriktenes side, pekt på at sentraliseringen må stoppe – og vunnet sterkt på dette.

Vi går nå inn i en meget spennende periode. Først skal det nye lokaldemokratiet lande – og nye konstellasjoner komme på plass. Arbeiderpartiet klarte på tross av et katastrofevalg, å redde seg inn i de store byene. Men dette kom mest på grunn av sterke resultater fra sine samarbeidspartnere.

Men spørsmålet er hvordan den politiske hverdagen blir fremover. Vi tror (dessverre) den vil bli preget av mer splittelse, sterke fløyer og fremvekst og fokus på de enkle politiske saker – og at dette vil ta mye oppmerksomhet. Vi har sett dette i en rekke andre land rundt om i verden. Håpet er at de viktige sakene uansett skal vinne frem – at det fortsatt vil bli tid til de gode politiske diskusjonene, med gode resonnementer – og at vi ikke bare skal stå og skrike til hverandre om de små ting som i all hovedsak overdøver de viktige og mer langsiktige sakene og trekkene i samfunnet vårt – det som virkelig skal prege og forme fremtiden.

Vi skal etter hvert gå mot et nytt stortingsvalg. Det kan vise seg å bli det viktigste politiske valget vi som samfunn har tatt på veldig mange år – det kan være med å forme vår nære fremtid. Heldigvis så er det to år frem til den tid – og nå skal noen slikke sine sår og andre skal feire. Men mest av alt skal lokaldemokratiet nå vise hva de kan få til og hvilke konstellasjoner som skal stables på beina. Nettopp denne prosessen kan også påvirke hvilke samarbeidskonstellasjoner vi kan få fremover i rikspolitikken. Akkurat nå synes det aller meste å ligge nokså åpnet.