Hvor går regionreformen?

Regionreformen ble endelig vedtatt i Stortinget i juni i fjor – og innebærer at 19 fylker skal bli til 11 regioner. To fylker er allerede slått sammen – gjennom den lykkelige gjenoppstandelsen av Trøndelag fylke – hvor Nord- og Sør-Trøndelag er samlet. De ti øvrige regionene skal bli en realitet fra 1. januar 2020.

Frem til nå det vært en del uro rundt reformen - men kanskje ikke mer enn man kunne forvente av en reform av denne typen. Slike omstruktureringer har en tendens til å skape stor motstand i folket. Det er mange som vegrer seg mot endringer – ikke minst når det innebærer at man skal endre noe kjent og kjært – som også omfatter grenser og navn. Men Finnmarks sterke motstand har økt støyen rundt reformen betraktelig. Motstanden i nord har vært såpass krass at man nå kan være i ferd med å ta denne sammenslåingen tilbake til Stortinget. Finnmark har nektet å bli med i videre samtaler - og Troms finner det vanskelig å fortsette prosessen alene. Kommunal- og moderniseringsministeren har derfor vurdert å ta saken tilbake til Stortinget. Dette igjen får andre deler av landet til å murre - og påpeker at deres prosess også må ses på med nye øyne gjennom utviklingen vi nå ser. Selv om mange ønsker denne reformen velkommen – finnes det også mange som ikke er særlig lystne på å gjennomføre denne prosessen – og som gjerne ser at det kommer noen skjær i sjøen. Det skal bli spennende å se hvordan denne saken ruller videre - ettersom den har med seg mange interessante aspekter som kan få store konsekvenser.

Blant annet ser vi dette gjennom veisektoren. Som en del av reformen er det bestemt at Statens vegvesen skal overføre den regionale veiadministrasjonen fra Statens vegvesen til fylkene. Dette får selvsagt stor innvirkning på den totale driften til Statens vegvesen og vil påvirke flere tusen ansatte. Dette utgjør en betydelig del av veinettet – og omfatter dermed også stor del av den totale driften til Vegvesenet - og som selvsagt også påvirker veldig mange ansatte.

Mange har stilt seg undrende til om dette er en riktig vei å gå - og om fylkene, eller de nye regionene, har den kompetansen og kunnskapen som trengs for å eie og drifte en så stor del av veinettet. Det er slett ikke sikkert at man vil se en bedre utvikling for landets veier med en slik konstellasjon – eller at det er så lurt at de som har bygget opp en solid kompetanse gjennom så mange tiår nå er tvunget gi fra seg en så stor del av sine oppgaver på denne måten. Man kan helt sikkert gjøre justeringer på hvordan ting fungerer i dag – men det er slett ikke sikkert dette er veien å gå.

Hvordan regionreformens videre gang blir, vil selvsagt også kunne påvirke overføringen av denne delen av veinettet til regionene. Så langt planlegges det meste utfra at regionene ser dagens lys i 2020 - men dette er fortsatt et godt stykke frem i tid - og mye kan skje i mellomtiden.