Sterkt politisk engasjement for å gjøre norske aktører konkurransedyktige

Det totale byggenæringen sysselsetter rundt 25 prosent av alle ansatte i Norge og er dermed en enorm verdiskaper, og i seg selv meget viktig for å holde hjulene i gang for hele landets økonomi. Dette gjelder både innen bygg, anlegg og eiendom.

Etter en rolig påskeuke er det nå god aktivitet på mange tusen byggeplasser rundt om i hele landet. Tiden etter påske er tradisjonelt den kanskje aller travleste perioden i den norske byggenæringen. Nye prosjekter starter opp, og det kan settes på fullt trøkk innen alle sektorer av næringen. Vi vil også se god aktivitet nå, men koronakrisen legger naturligvis en demper på aktivitetsnivået. Foreløpig er det bra fart de fleste steder, men aktivitetsnivået er definitivt påvirket av de spesielle tidene vi er inne i. Mange er spente på om virksomhetene vil merke en oppblomstring av karantene-eksempler etter påskehøytiden. Får man alle ansatte tilbake som planlagt, kommer vareleveransene som opprinnelig estimert - og hvor lenge må vi regne med at nedstengningen av samfunnet skal vare? Dette er momenter som vil påvirke utviklingen til hele næringen.

Det er ved en rekke anledninger pekt på viktigheten av å holde aktiviteten oppe i næringen, blant annet ved at både offentlige og private byggherrer kjører på med prosjektene sine om planlagt – og at enkelte oppdrag bør forseres. Mange har sett på muligheten til å gjennomføre slike grep, og flere kommuner og fylkeskommuner har fulgt oppfordringen og satt inn ressurser på å få mindre oppdrag raskt ut i markedet. Også de store statlige utbyggerne har satt sine folk sving for å få en rekke oppdrag ut i markedet for å holde hjulene i gang. Dette er selvsagt meget positivt, og vil opplagt ha en effekt, både på kort og noe lengre sikt.

Samtidig ser vi at flere rikspolitikere også har et sterkt engasjement rundt de store infrastrukturoppgavene. Byggeindustrien kunne torsdag fortelle at Frps stortingsrepresentanter Bård Hoksrud og Kjell-Børge Freiberg frykter at størrelsen på OPS-prosjektet Hålogalandsvegen til ni milliarder kroner utelukker norske entreprenører. Nå vil det tidligere regjeringspartiet dele opp kontrakten, og peker på at de med støtte fra Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV kan sikre flertall for dette i Stortinget. Dette er en sak som har vært diskutert i flere måneder allerede. Mange frykter for at norske aktører rett og slett ikke skal få mulighet til å delta i konkurransen. Det gjenstår å se om det er grunnlag for et flertall for å se på konkurransen på nytt i Stortinget, men med de tidene vi nå er inne i er det helt klart en mulighet for at dette vil gå gjennom. Utfordringen er selvsagt at dette er et OPS-prosjekt, der en aktør både skal finansiere, bygge og drifte det gigantiske anlegget. Skal denne jobben deles opp må man se på hele kontraktstrategien. Faren er da selvsagt at hele prosjektet kan bli skjøvet et godt stykke frem i tid. Men om man noensinne har hatt et tidspunkt for å tenke alternativt, er det nettopp nå. Det skal dermed bli spennende å se på hvordan denne situasjonen vil utvikle seg videre, og hvordan både politikerne og fagfolkene i Statens vegvesen vil se på et mulig politisk vedtak i Stortinget som endrer premissene for utbyggingen.

Denne problemstillingen er aktuell innen en rekke prosjekter i tiden fremover. Kontraktene blir stadig større og mer kompliserte rundt utbyggingen av vår infrastruktur, og før påske vedtok Stortinget i sin krisepakke at offentlige anbud innenfor vei og jernbane skal utformes på en måte som gjør at norske aktører har en reell mulighet til å konkurrere om prosjektene. Rent konkret vil dette kunne få innvirkning på vurderingen av kontraktstørrelsene. I tillegg ble det dratt frem at det skal stilles krav til kunnskap om norske forhold som klima og topografi der dette er relevant for oppdraget, bruk av lærlinger og egne ansatte på byggeplassen og selvsagt at man har norske lønns- og arbeidsvilkår. Dette er noe flere av byggherrene opplagt vil lytte til og på et eller annet vis må forholde seg til. Dette kan resultere i færre gigantprosjekter og at oppdragene deles mer opp for å sikre at den lokale konkurransekraften opprettholdes, både nå og i årene fremover. I dette bildet er det også viktig å studere konkurranseregelverket, og man burde se på om man kan få en mer tydelig avklaring på bruk av arbeidsfellesskap. Om flere av de største norske aktørene får mulighet til å samarbeide om gigantprosjektene, vil konkurransesituasjonen fortone seg helt annerledes. Det er selvsagt også fullt mulig for byggherrene, også innenfor det offentlige innkjøpsregimet, å gjøre noen tilpasninger slik at lokal kompetanse og kunnskap får en tyngre vekting i utlysningene.

I ukene og månedene fremover vil vi se et stadig større press og ønske om at lokale aktører må få sin del av kaka rundt de offentlige utbyggingene. I en tid der mange arbeidsplasser står i fare for å forsvinne, er det viktig at de store offentlige prosjektene bidrar til noe mer enn å bygge ut de fysiske konstruksjonene – de må også sikre lokal sysselsetting og verdiskapning. Utbyggingene må være med på å bygge Norge videre opp og frem, spesielt i de ekstraordinære tider som vi nå opplever.