Innlegg: Bygg om der vi kan, bygg nytt der vi må

Verden preges av internasjonale politiske spenninger, inflasjon og dyrtid. Verken privatpersoner eller staten har samme kjøpekraft som for få år siden.

Et langsiktig strukturelt problem er at vi blir stadig flere eldre per arbeidstaker. NAV anslår at utgiftene til folketrygden vil øke med over 90 milliarder kroner det neste tiåret, og i 2030 kan det for første gang være flere eldre enn barn.

I denne krevende situasjonen skal vi gjennom et historisk grønt skifte. Klima- og naturkrisen er vår tids største utfordring og skyldes både utslipp av klimagasser og arealendringer.

Dagens og fremtidens utfordringer er ikke bare tall og statistikk. Det vil blant annet få konsekvenser for måten vi planlegger og gjennomfører store prosjekter på.

Forskningsprogrammet Concept på NTNU driver forskning på store statlige investeringsprosjekter. I et forskningsprosjekt avsluttet tidligere i år så vi på hvilke alternativvurderinger som Statens vegvesen, Jernbanedirektoratet, Statsbygg og andre statlige etater gjør når de gjennomfører såkalte konseptvalgutredninger. Hensikten med disse er å utrede alternative måter å løse et problem på. Utredningen skal munne ut i en anbefaling av et alternativ som i hovedsak skal være grunnet i samfunnsøkonomisk lønnsomhet.

Studien viste at fagetatene så godt som alltid anbefaler store utbyggingsprosjekter i milliardklassen. Kun i to av utredningene anbefalte utreder mindre forbedringer av eksisterende infrastruktur. Det som starter med et begrenset problem, som dårlig standard på en vegstrekning eller mangler ved et offentlig bygg, utvikler seg ofte til et ønske om et drømmetilbud i form av for eksempel signalbygg av høy internasjonal standard. Når det er utsikter til at staten fullfinansierer et prosjekt, er kun det beste godt nok.

Men, når anbefalingen alltid er å gjennomføre store milliardprosjekter gir, dette noen uheldige konsekvenser.

For det første er det ikke realistisk å gjennomføre alle prosjekter som fagetatene har anbefalt og som vekslende regjeringer har sluttet seg til. Da vil imidlertid problemet som var utgangspunktet for utredningen kunne forbli uløst. Hvis man isteden hadde valgt enklere løsninger, som for eksempel oppgradering av eksisterende infrastruktur eller ny teknologi, kunne man i alle fall ha oppnådd en grad av behovstilfredsstillelse.

For det andre vil store bygg- eller anleggsprosjekter gjøre det utfordrende å nå klimamålene. Bygg- og anleggsbransjen står for 15 prosent av Norges klimagassutslipp, og selv om vi tar i bruk de mest innovative klimaløsningene i selve prosjektgjennomføringen, er det uunngåelig at det mest klimavennlige alltid vil være å la være å bygge.

Selv prosjekter som fremstilles som klimaprosjekter er ofte det stikk motsatte. For eksempel vil bygging av den foreslåtte Nord-Norgebanen gi utslipp av 7,75 millioner tonn CO2-ekvivalenter, tilsvarende om lag 15 prosent av Norges årlige utslipp. Klimagjelden fra utbyggingen vil aldri nedbetales i form av mer miljøvennlig transport. 

Det som derimot er klimavennlig, er oppgradering og utvikling av eksisterende infrastruktur. 

Kapasiteten for godstransport på jernbane fra Oslo til Bodø er sprengt, og reisetiden på Trønderbanen er den samme som for 30 år siden. For både miljø og samfunnsøkonomi er det oftere klokere å bygge om det vi allerede har fremfor kostbare megaprosjekter med begrenset nytte.

Et siste og viktig moment er den raske teknologiutviklingen. Problemer som tidligere kun lot seg løse ved byggeprosjekter, kan i fremtiden, og dels allerede i dag, løses med ny teknologi. 

Når vegtransport og kanskje etter hvert også flytransport blir utslippsfri, forsvinner for eksempel mye av miljøargumentet for satsing på nye jernbanelinjer. Ny teknologi kjennetegnes uansett ved at den er ny og kanskje ukjent. Når fremtiden er usikker, kan det være uklokt å vedta store og irreversible utbyggingsprosjekter med usikre nyttevirkninger. 

Det kan, som Ekspertutvalget for teknologi og transportinfrastruktur advarte mot for noen år siden, øke risikoen for feilinvesteringer.

Mindre økonomisk handlingsrom og økt vektlegging av klima betyr at vi må bli flinkere til å ta vare på og utvikle det vi allerede har. Prosjekter som ble ansett som fornuftige for 5-10 år siden, er kanskje ikke det i dag. 

Vi må optimalisere bruken av bygg og infrastruktur slik at behovet for enorme arealinngrep og store stål- og betongkonstruksjoner blir mindre. 

Det betyr økt satsing på gode minimumsløsninger som er fleksible nok til å møte fremtidige endringer i teknologi og samfunnsbehov.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.